Neste skritt ble å bygge hele biler, og en liten fabrikk ble anlagt i Detroit i 1903. Mer fart i sakene ble det da Benjamin Briscoe tilbød økonomisk partnerskap. Bedriften flyttet til Flint, også i Michigan, allerede året etter. Bilproduksjonen kom i gang i selskapet Flint Wagon Works, 37 biler ble bygget i 1904. Men samme år troppet den amerikanske bilindustriens første turbokapitalist opp i Flint for å overta hele sulamitten. Han het William Crapo Durant og hadde tjent en liten formue på hestevognfabrikken Durant-Dort.

Durant kjøpte ut både Briscoe og Buick. Førstnevnte slo seg sammen med Jonathan Maxwell for å grunnlegge en ny fabrikk. David Buick visste for sin del ikke helt hva han skulle finne på. Det visste derimot Durant. Buick-produksjonen eksploderte. I 1907 gikk merket over til 4 sylindre, og de bygde verdens første fabrikktilknyttede testbane i Flint, der hvert chassis ble kvalitetssikret gjennom prøvekjøring før de fikk karosseri og ble sendt til forhandlerne.

GMs ryggrad
I 1908 var Buick USAs mestproduserte bilmerke (8000 enheter) og dannet samme år plattformen for General Motors, et bilkonsern med flere merker, som Durant lenge hadde drømt om å skape etter mønster av det allerede veletablerte Pope-konsernet. Samtidig opprettet Durant USAs første fabrikkteam innen racing, med storkjørere som Bob Burman og Chevrolet-brødrene på laget. Fram til 1910 var Buick det mest suverene ”hjemmelaget” i amerikanske billøp.

Gründeren David Buick følte seg snytt. Det begynte å gå nedover med ham, og søknadene hans om å få en stilling i GM ble avslått gang på gang. Buick hadde opprinnelig drømt om å bygge de beste bilene som USA kunne frembringe, nå oppdaget han at fabrikken brukte hans eget slagord ”When better automobiles are built, Buick will build them.”. David Dunbar Buick døde lutfattig, arbeidsløs og glemt i Detroit en kald vinterdag i 1929, til daglig omgitt av hundrevis av biler som bar navnet hans.

Durant var på sin side litt for stor på foten både når det gjaldt personlig forbruk og sjansebetonte investeringer. Han måtte forlate GM allerede i 1910 og ble etterfulgt av Charles W. Nash og Walter P. Chrysler. De fikk styringen på Buick igjen, bl.a. ble det bygget biler med engelske karosserier for det engelske markedet under navnet Bedford-Buick. Og i 1914 kom den første Buick med rekkesekser, som skulle bli et av merkets kjennetegn gjennom hele 1920-tallet.

Under 1.Verdenskrig tjente Durant en formue på sin nye bilfabrikk, Chevrolet, og han var ikke sen om å kjøpe seg tilbake til GMs sjefsstol. I slutten av 1920 gapte han imidlertid for høyt igjen og måtte gå fra både GM og Chevrolet. Durant skapte seg deretter et nytt bilkonsern under sitt eget navn, noe som for øvrig både Nash og Chrysler også gjorde.

Bil med stil
Av de fem personbilmerkene som GM heretter opererte med ble Buick rangert som nr.2 på status-stigen etter Cadillac og definert som ”øvre middelklasse”. Dette ble enda mer synlig fra 1931 av, for på tross av verdensinflasjonen ble samtlige Buick-modeller utstyrt med rekkeåttere. Fra 1929 til 1931 bygde Buick for øvrig en mindre og billigere bil med sideblåst sekser under merket Marquette, oppkalt etter den franske oppdagelsesreisende jesuittmisjonæren Jacques Marquette (1637-1675), som virket blant indianerne i Nord-Amerika og som også fikk en by ved Lake Superior oppkalt etter seg. GM har alltid vært svake for franskklingende merkenavn. Bilmerket Marquette fikk jesuittpaterens familieskjold som emblem.

Fra 1938 av begynte Buick å utmerke seg ved særpregede og mer stilsikre linjer enn de fleste andre amcars. En typisk gjengangereffekt på Buick i 40- og 50-årene var imidlertid falske luftuttak på siden av forskjermene eller panseret. Merket var også pionerer på automatiske gearkasser og andre typisk amerikanske komfortdetaljer og –komponenter.

I 1953 kom merkets første V-8, og året etter hadde alle Buicker slike motorer. Mindre versjoner av disse ble fra 1960-tallet av også benyttet av de engelske merkene Rover og Morgan. Etter bensinkrisen i 70-årene kom Buick også med V-seksere. I dag er disse motorene enerådende i Buick-programmet. Men de er slett ikke å kimse av, for Buick dominerte i mange år motorsiden i amerikansk Indycar-serien.

Logo-utvikling
Med hensyn til Buick-emblemet var det fra 1906 likt de fleste andre amerikanske bilmerkers, nemlig merkenavnet utført i messing midt på radiatoren, skrevet som formskrift i kursiv nedenfra og oppover fra venstre mot høyre, og med en understreking som bandt bokstavene sammen. Da denne standarden begynte å bortfalle i 1908 beholdt Buick den gamle skriften i hvitt på sitt nye emblem, en blå firkant med hvit ramme med teksten ”Valve-in-head Motor Cars” inni. Fram til 1932 prydet dette emblemet alle Buicker.

Men i 1927 begynte amerikanske bilkunder å bli jålete. Buicks dyrere modeller begynte å få en radiatormaskot i tillegg, et art nouveau-preget gudinnehode med krøller og hodeslør flagrende rett bakover . Året etter ble sløret erstattet av en gresk-inspirert bevinget hjelm, og i 1929 var gudinnen borte til fordel for guden Merkur i helfigur (Bilmerket Mercury kom ikke før langt senere). Disse figurene hadde en lei tendens til å løsne fra underlaget dersom lokket måtte skrus av med hard hånd. Hva det separate Marquette-merket angikk, ble den franske familiens våpenskjold benyttet som merkeemblem.

I 1931-33 kom Buick med standardiserte radiatorlokk med et mer solid, bevinget 8-tall som maskot. For de som betalte ekstra kunne man fra 1932 i stedet få en elegant maskot, en naken kvinne i helfigur med bakoverflagrende skjerf, klart inspirert av den legendariske danserinnen Isadora Duncan som omkom i 1927 da skjerfet hennes viklet seg inn i eikehjulet på bilen hun kjørte i.

Tilbake til røttene
Bilmotene skiftet på midten av 30-tallet. Radiatorlokket forsvant under panseret, og dermed forsvant også de mest prangende maskotene. For Buick betydde det at de ikke hadde noe ID-emblem lenger. Hva skulle de nå gjøre?

De gjorde faktisk noe ganske sympatisk: De lette seg fram til den skotske Buick-slektens våpenskjoldmotiv, adopterte det i sitt nye emblem og brakte dermed avdøde David Buick til heder og verdighet igjen. Emblemet ble første gang brukt på 37-modellene. Noe originalt skjold fantes ikke lenger, kun en beskrivelse i ord, og det nye emblemet ble utformet av en heraldiker på grunnlag av dette.

Beskrivelsene av skjoldets originale bunnfarge varierte imidlertid med kildene, og fra 1959 har Buick imøtegått denne utfordringen ved at emblemet er en sirkel som inneholder tre like skjold, men med forskjellige bunnfarger. Hensikten bak de tre skjoldene vitnet ikke akkurat om langsiktighet: Hver av dem skulle representere en av de aktuelle modellseriene LeSabre, Invicta og Electra! Motivet ellers er et diagonalt løpende, rutet bånd med et hjortehode i det øvre hjørnet og et (Chevrolet-lignende) kors i nedre hjørne. I tråd med de siste års mote har imidlertid emblemet blitt mer stilisert. Både rutene, hjortehodet og korset er nå fjernet. Innimellom har Buick variert sine symboler, fra jetfly som panserpynt til haukestickers (for modellen Skyhawk), men det virker nå som om de tre klassiske skjoldene vil vinne slaget om hvilket Buick-emblem som vil bli stående.

Norsk Buick-import gjennom tidene
Buick ble importert så tidlig som i 1903 til Norge av E. C. Gjestvang Automobilforretning, som fortsatt hadde agenturet i 1909. Året etter var det muligens et mellomspill med S.H. Lundh & Co, men i hvert fall var det alvor da A/S Sørensen og Balchen tok agenturet i 1912 og brakte Buick til imponerende salgstopper fram til 1940. Buick var det mest utbredte merket blant større amcars, bare fra 2. halvår 1935 fram til krigsutbruddet ble det førstegangsregistrert nærmere 750 nye og over 350 bruktimporterte Buick, pluss to brukte Marquette personbiler.

Etter krigen ble bildet mer rotete: Nygaards Auto i Kristiansand sto oppført som importør i 1946 og Gustav Thrane-Steen i 1949. Fra freden kom og ut 1948 ble det registrert 170 nye og 154 bruktimporterte Buick personbiler (og to som lastebiler), mens tallene derfra og fram til 1955 er ukjente for artikkelforfatteren. Ihvertfall var Buick atter på Sørensen og Balchens hender i 1955, fra da av og ut tiåret fikk 23 nye Buick personbiler I 1961-63 ble alle GM-agenturene overført til General Motors Norge, herunder også Buick. Rundt 1200 Buick person- og varebiler har blitt nyregistrert i Norge etter 1945, den siste som kom gjennom GM Norge fikk skiltene påskrudd i 1994.

Hva den norske merkebeholdningen angår, var den utvilsomt høyest før krigen. I 1965 lød den på 964 enheter, som sank til under 500 i 1969 og helt ned til 327 i 1975. Der snudde utviklingen, men meget langsomt – Buick hadde da lenge blitt regnet som et ”smalt” US-merke i Norge og først ved tiårets utgang var 1975-beholdningen doblet. Et stykke uti 1984 nådde Norge igjen et firesifret antall Buick på skilter, men utbredelsen fortsatte langsomt og toppen ble nådd i 1994 med 1456 enheter. Siden da har bestanden igjen gått litt tilbake, og fortsetter utviklingen slik vil Buick snart bli et sjeldnere US-merke i Norge enn storebror Cadillac.

Les også: Buick 100 år

Buick Club of Norway

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside