Forbindelsen mellom rock og Cadillac stopper ikke der. Carl Perkins og broren hans mistet nesten livet da de ble kastet ut av sin 8-seters Cadillac ved et ublidt møte med en pickup i 1956. Og mens Carl lå på sykehus med gips opp til ørene opptrådte Elvis på TV med Carls låt ”Blue Suede Shoes”, før han klatret opp på taket av sin rosa Cadillac. Selv tiåret etter, da Europa sto i fokus for rock og pop, fortsatte bandene å hylle det amerikanske bilmerket. Blant de som spilte inn låter med tittelen ”Cadillac” var både engelske Kinks og svenske Hep Stars. Ja, så sent som i 2000 sendte TVNorge en serie med tittelen ”Cadillac”.

Men Cadillacs historie begynte lenge før, nærmere bestemt mot slutten av 1600-tallet da den franske adelsmann og kolonialist fra Toulouse, Le Sieur Antoine Laumet de la Mothe Cadillac, under en av sine krysninger av det franskdominerte Amerika opprettet en koloniutpost sør for Lake St. Claire. Cadillac kalte utposten ”Ville d’Etroit” – det som i 1701 ble Detroit og senere kjent som "bilbyen".

Leland, Oldsmobile og Ford
Henry Martyn Leland var av bondeslekt, men ble sysselsatt med våpenframstilling under den amerikanske borgerkrigen fordi han var for ung til å kunne verves. Hos Colt fikk Leland tilgang til presisjonsmaskineri som var så perfekt at nøyaktighet snart ble Lelands store lidenskap. Deretter gikk han over til en bedrift som produserte industrimaskiner og verktøy. I 1890-årene begynte Leland for seg selv i Detroit med firmaet Leland & Faulconer, og ansatte sin eldste sønn Wilfred til å lede salget slik at han selv kunne ta seg av det administrative. Blant produktene var drev til Pierce- og Pope-sykler. Underveis oppfant Leland også den mekaniske hårklipperen.

I 1899 flyttet bilfabrikken Oldsmobile, den gang verdens mestproduserende, til Detroit. Leland & Faulconer fikk i oppdrag å levere gearkasser til dem. Da Oldsmobiles motorfabrikk brant ned spurte de om Leland kunne bygge slike 1-sylindrede enheter også. Det kunne de. Leland leverte 2000 stykker som grunnet sin høye presisjon hadde høyere effekt enn de som kom fra Oldsmobiles andre motorleverandør, brødrene Dodge. Lelands neste skritt ble å konstruere sin egen motor i 1902, men til tross for en dobbelt så høy effekt ville ikke Oldsmobile investere i nytt produksjonsutstyr. I stedet avbrøt de samarbeidet med Leland.

Samtidig var det relativt ferske Henry Ford Company i vanskeligheter, for Henry Ford hadde helt andre ideer om bilproduksjon enn finansherrene som backet opp bedriften. Ford valgte å forlate sitt eget firma, og de desperate pengegubbene tilbød den nå 60 år gamle Henry Leland å ta 40-åringen Fords plass som sjefsingeniør (enkelte bilhistorikere hevder riktignok at Leland ble ansatt noe tidligere for å ”disiplinere” sin navnebror Ford, hvilket er meget tvilsomt når man tar de to høyst forskjellige personlighetene i betraktning. Henry Leland var en meget mild mann). Uansett ble Henry Ford Company nå reorganisert som Cadillac Motor Car Company. Leland fikk med seg sønnen Wilfred i selskapet, og motoren han hadde konstruert for Oldsmobile ble satt i den første Cadillac. Modellen solgte like fort som fabrikken kunne produsere den. Den var til forveksling lik den bilen som det nystartede Ford Motor Company debuterte med året etter, både Forden og Cadillacen bar for øvrig betegnelsen ”Model A” og var direkte etterfølgere av Oldsmobile Curved Dash med sine liggende 1-sylindrede motorer og planetgear.

“Standard of the World”
Motoren, styringen og drivverket var Cadillacs styrke, men resten av bilen var ikke på høyden. Til tross for dette nådde modellen et firesifret produksjonstall allerede i 1903, og det 1-sylindrede alternativet ble katalogført så sent som i 1909. Nøkkelen til suksessen lå i presisjonen. Ved en oppvisning på den engelske Brooklands-banen i 1908 ble tre 1-sylindrede Cadillacer plukket helt ned, delene ble blandet, og tre kjørbare biler ble bygget opp igjen. Dette var en sensasjon i en tid da hver del og komponent normalt ble individuelt tilpasset den bilen de skulle sitte på. Det var etter denne triumfen fabrikken lanserte sitt slagord ”Standard of the World”, som også ble innlemmet i merkets ovale logo under navnet ”Cadillac” med kursiv formskrift.

Fram til 1905 hadde Cadillac som alle andre bilprodusenter på den tiden latt sine biler bære merkenavnet i metallskrift på radiatoren. Men i 1906 sikret bilfabrikken seg våpenskjoldet til la Mothe-familien som firmalogo. Originalen var delt inn i 14 felter der 4 hadde vertikale striper og 4 hadde horisontale, de 6 resterende hadde benløse svane-silhuetter som med årene lignet mer og mer på ender. Slike fugler ble i fransk adelsliv gitt til yngre brødre for å lede dem til å se på bevingede prestasjoner og meritter som inspirasjon til selvutvikling, og ikke se ned mot bena.

Over skjoldet svevde en krone med en perle på hver av de 7 spissene som symboliserte Monsieur Cadillacs og hans relasjoner til gamle Frankrikes øvrige 6 provinser. Rundt skjoldet lå en krans bestående av 18 tulipaner. Til sammen representerte disse tre elementene Den Hellige Treenighet, et symbol som i middelalderen kun ble tildelt de modigste blant korsfarerne og sertifiserte at innehaveren alltid var klar til å forsvare folkets velferd. Fargene med svarte markeringer mot gyllen bakgrunn sto for visdom og velstand. De røde, sølvfargede og blå elementene står for henholdsvis modighet, renhet og adelig verdi. 

Til å begynne med var emblemet bare å finne på navkoppene. I 1908 dukket det opp på radiatorkappen, men i 1910 ble det fjernet igjen. Først i 1916 var emblemet igjen på fronten, og nå forble det der. Senere i merkets karriere ble skjoldet også forlagt i senteret av en laurbærkrans med åpning øverst.

Elektrisk revolusjon
I 1904 ble fabrikken rammet av brann, men de fleste ferdige bilene ble reddet og Leland sikret seg samtidig aksjemajoriteten i Cadillac. Allerede i 1905 kom merkets første 4-sylindrede modell, og Cadillacs status vokste til tross for at den ble produsert i et relativt høyt antall. I 1909 solgte aksjonærene Cadillac til General Motors, fra da av var dette GMs prestisjemerke. Både Henry og Wilfred Leland fikk imidlertid fortsette i sine stillinger. I 1912 ble et komplett el-anlegg fra Delco standardutstyr, inkludert selvstarter. Mannen bak det elektriske vidunder var Charles F. Kettering, som gjennom de følgende 40 år skulle lede GMs forskningsavdeling. El-anlegget var en bilteknisk revolusjon, noe som Cadillac samtidig markerte ved å bygge elektrisk drevne miniatyrbiler for barn. Den daværende Kronprins Olavs eksemplar kan sees på bilmuseet i Horten.

Da franske De Dion Bouton begynte å serieprodusere en bil med V8-motor var ikke Leland sen med å sikre seg lisensrettigheten for denne motoren i USA. I 1915 kom Cadillac med sin V8 som enhetsmotor, og salget oversteg for første gang 20.000 biler. President Woodrow Wilson var blant kundene, og V8-eren også dugde som stabsvogn ved fronten.

Far og sønn Lelands sorti
Wilfred Leland så hvor det bar: USA kom til å bli direkte involvert i 1.Verdenskrig. Han foreslo overfor Durant at en av Cadillacs nye anlegg ble avsatt til flymotorproduksjon, for andre flymotorprodusenter hadde ikke Cadillacs presisjonsverktøy og måtte ty til mye langsommere ”håndarbeid”. Durant, som i likhet med sin erkerival Henry Ford var inne i en pasifistisk overbevisningsperiode, avslo Leland juniors forslag med et iskaldt ”General Motors vil aldri arbeide for regjeringen”!

Leland senior, som var gammel nok til å huske redslene fra den amerikanske borgerkrigen, ble fra seg av sinne og ville ikke ha noe mer med Durant og GM å gjøre. Han tok med seg Wilfred for å starte flymotorfabrikk. Med utgangspunkt i en Packard V8 racerbilmotor utviklet de en V12 flymotor, den berømte ”Liberty”-motoren. Den ble bygget av både Packard og Lelands nye bedrift, Lincoln, etter USAs president fra borgerkrigens dager. Fra 1917 bygde Lincoln også biler. Henry Leland døde i 1932.

Epa-Cadillac
Cadillac surfet videre gjennom 1920-årene. Salget nærmet seg 50.000 i 1927. En ”billig-Cadillac”, La Salle, ble innført samme år, også denne med V8-motor. Merket slo godt an og fikk leve lenger enn de fleste andre billig-utgaver av andre bilmerker som ble lansert i disse årene, faktisk helt til 1941.

Navnet var hentet fra den franske pedagog St.John Baptist de La Salle (1651-1719), som bl.a. innførte karakterbasert undervisning på tvers av sosiale lag, gruppevis i klasserom og på morsmål framfor latin. Emblemet var først initialene LaS i en sirkel med ”Cadillac Motor Car CO” rundt, men snart kom La Salles familievåpenskjold på banen. Det besto av en 7-armet stjerne med en løpende hest i relieff under, og en rustningshjelm i profil over.

Sylinder-kappløp
I mellomtiden fortsatte Kettering med sine framskritt for Cadillac. 29-modellene ble utstyrt med den sensasjonelle gearsynkroniseringen, krombelegg i kilovis og sikkerhetsglass. Nå tok sylindertall-kappløpet helt av i USA, Wall Street-krakket til tross, og blant de aller mest ekstreme var Cadillac som lanserte en V-16 som toppmodell i 1930, supplert med en V-12 året etter. Utover i 30-årene innførte merket bl.a. fjæringsjustering, trekkfri ventilasjon og rattgearspak. Og mens konkurrent etter konkurrent gikk konkurs holdt Cadillac på tolveren sin helt til 1938, mens V16 holdt ut to år til. V8eren hadde vært med hele veien, og ble igjen enerådende fra 1941 av.

I 1927 kom også radiatormaskotene, først som tilbehør i forskjellige utgaver. En av de tidligste var en herald med trompet, kledd i en kappe med Cadillac-skjoldet på. En stork a la Hispano-Suiza med vingeføring a la Voisin var et annet alternativ. Men den figur som etter hvert ble enerådende var en foroverbøyd gudinne med utslåtte vinger, til å begynne med noe likt Rolls-Royce, men snart betydelig mer ekstrem for å harmonisere med det sene 30-tallets aerodynamiske idealer. Til langt opp i 1950-årene var avarter av denne figuren å se på Cadillacer som options.

En orgie av glass og krom
Cadillac-linjene endret seg dramatisk i 40-årene. Svulmende, myke linjer med fade away-skjermer uten stigbrett ble innført 1941, og de første halefinnene dukket opp i 1948. Årsproduksjonen ble tresifret for første gang i 1950, året etter at Cadillac sammen med Oldsmobile innførte den moderne oversquare-V8. Dette ga helt nye krefter, noe som bl.a. førte til at Cadillac både deltok i sportsvognløpet i Le Mans og solgte motorer til engelske Allard. Utover i 50-årene ble bilene mer og mer romskipaktige med ekstravagante linjer bygget på en orgie av glass og krom og halefinner, men dog i en umiskjennelig Cadillac-helhet som konkurrentene ikke var i nærheten av å matche. 12 Volt-anlegg, fire frontlykter, luftfjæring, og servo på både styring og bremser forsterket imaget. Med 60-tallet kom også klimaanlegg, elektrisk styring av vinduer og seter, justerbart ratt og you name it, Cadillac had it.

Men, det var et men. Eksklusiviteten dalte med produksjonstakten. I 1969 nådde årsproduksjonen en kvart million biler. Og fra 1976 av begynte Cadillacs overdimensjonerte flak og motorene deres å krympe. I 1981 ble det første gang mulig å få en Caddy med V6-er, og for første gang på 30 år manuell gearkasse. Diesel hadde blitt tilgjengelig tre år før.

Likevel har Cadillac beholdt en stamme i modellprogrammet med sine V8-motorer og umiskjennelige linjer. Feelingen og kvaliteten er der fortsatt. Spennende konsept-cabrioleter finner veien til produksjonshallene igjen, og sportsracer-prototyper med adresse Le Mans er igjen å se. Det beklagelige er at Cadillac-skjoldet fra år 2000 og senere også ble å se på lett oppdressete utgaver av Opel og GMC/Chevrolet. Nå fem år senere har GM lagt lista for at Cadillac-navnet i fremtiden også skal prege de amerikanskproduserte bilene som deres fedre og bestefedre ville ha funnet det naturlig å sette Chevrolet- eller Oldsmobile-logo på. Men selv med denne "omvendte brandbygging" profilerer Cadillac seg fortsatt som et fornemt bilmerke. Enn så lenge.   

Norske importører
Det finnes en meget tidlig 1-sylindret Cadillac i Norge, Bertel O. Steen skal ha tatt inn og solgt tre stykker privat før han satte i gang som proff bilimportør. De første spor på organisert merkeagentur stammer fra Kolberg, Caspary & Co. rundt 1908-09, de viste en Cadillac på bilutstillingen på Akershus festning i 1909. A/S Sørensen og Balchen sto for Cadillac fra 1914 av. De håndterte også andre GM-merker, og La Salle føyde seg inn blant disse fra 1928 til 1949 – ni år etter at merket opphørte!

31 nye og 7 bruktimporterte Cadillac ble førstegangsregistrert i Norge fra sommeren 1935 til april 1940. Tallene for La Salle i samme periode var 19 nye og 7 bruktimporterte.

Cadillac forble etter all sannsynlighet hos A/S Sørensen og Balchen gjennom 40- og 50-åra. 23 nye og 11 bruktimporterte Cadillac pluss 4 brukte La Salle ble registrert i årene 1945-48 på personbilsiden. I de samme årene ble 2 Cadillac registrert som nyttebiler. Ytterligere 13 nye Cadillac fikk norske skilter fra 1955 til 1958.

Sikkert er det at merket var med i den store familien da General Motors Norge ble opprettet rundt 1962 og at Cadillac har vært der siden. En og annen ny Cadillac har da også kommet på norske skilter i de senere år. Merkebestanden i Norge lød i 1965 på 173 biler og krøp under 100 i 1974. Men i 1977 var Cadillac-parken atter tresifret - og den vokste støtt og sikkert. Ved inngangen til 80-åra hadde vi 150 registrerte Cadillacer her til lands, i 1985 over 250 og i 1998 passerte bestanden 1000!

1. oktober 2003 mistet GM Norge Cadillac-importen, som fra da av kom til Europa gjennom GMs importør i Nederland og ble distribuert derfra til norske forhandlere gjennom et norsk salgskontor. Noe senere overtok Bergheim Auto importørrollen i praksis, om ikke formelt, men fra april 2007 gikk de over til en ren forhandlerfunksjon etter avtale med Cadillacs svenske distributør.

Cadillac Club of Norway

C/K Trucks Norway

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside