Trehjuls-taxi
Endringen varslet en ny produktlinje som kom året etter, nemlig trehjulte, firedørs ”Bee” personbiler med 2-sylindret 540 ccm luftkjølt hekkmotor. Disse ble også brukt som taxi, og det sies at Daihatsu var den første japanske bilprodusenten som greide å få til et lite salg i Europa så tidlig som i 1958. Skjønt ennå var det litt drøyt å kalle Daihatsus produkter for "biler". 

Annerledes ble det fra 1960, da Bee ble supplert med den firehjulte 360 CAB/ CAB VAN og i 1963 med Daihatsus første ”skikkelige” bil, Compagno med en 800 ccm firer og flere karosserivarianter. Tre år senere begynte bilene å bli avanserte, bl.a. med skivebremser og en 960 ccm injection-motor på 65 hk.

Imidlertid var Daihatsu fortsatt ganske ukjent på det internasjonale bilmarkedet. Et eksempel er at da Saab skulle prøvekjøre den første 99-prototypen sin på offentlige veier i 1967, satte ingeniørene sammen ordet ”daihatsu” på panseret ved hjelp av et oppdelt Saab Sport-emblem fordi de syntes det lød skikkelig japansk – og fikk sitt livs sjokk da de kort etter oppdaget at det faktisk fantes en bilfabrikk med nettopp dette navnet!

”Stort fremskritt”
Ordet Daihatsu kan deles i to: Dai og Hatsu, som kan oversettes med ”Stor utvikling” eller ”Stort fremskritt”, samtidig som Hatsu-biten henspeiler på det opprinnelige Hatsudoki-navnet (som visstnok er det gamle navnet på Osaka).

Det første Daihatsu-emblemet var et latterlig amatørmessig heraldikk-skjold som røpet at de hadde ambisjoner på det engelske markedet. Skjoldet var delt i fire felter, diagonalt røde og mørkeblå. Det blå feltet øverst til venstre inneholdt en stor "D" som så ut som et forsøk på en signatur, mens det blå feltet nederst til høyre hadde en sølvstjerne med en horisontal strek på hver side. Feltene ble omkranset av en hvit kant, og utenpå denne en tykk krom"leppe". over skjoldet sto merkenavnet i et svart bånd.

Muligens på grunn av all denne meningsløse symbolikken fikk Daihatsu en helt ny, stilig logo på sine små Fellow-modeller i 1966: En karakteristisk delta- eller boomerang-lignende "D" som oser av dynamikk og gir et tredimensjonalt inntrykk. Den har gjennom tidene hatt både en sirkel, en stående og en liggende rektangel som bakgrunn, gjerne i rødt, og er like dekorativ i dag der den står naken i en blank ellipse. Etter sigende er bokstaven formet ut i fra omfattende forskning på blikkfang og umiddelbar gjenkjennelse. Assosiasjonene til for eksempel Coca-Cola er altså ganske klare, spesielt i konsernets brevpapir der D-en er hvit på rød bakgrunn, og etter japansk standard har Daihatsu da også holdt fast på logoen sin uvanlig lenge.

I 1967 kom Toyota inn på eiersiden med 52% av aksjene. De valgte å holde Daihatsu innenfor de minste bil-segmentene, så fabrikken valgte slagordet ”Vi bygger kompakt”. Samme år dukket den lille fireseteren Fellow opp med 360 ccm totaktsmotor, mens den større Consorte ble mer lik Toyota Corolla. Også Charmant fra 1975 hadde klare Toyota-trekk, på den annen side hadde den 960-kubikks offroaderen Taft et mer individuelt preg. Senere kunne den leveres både med en større dieselmotor og 4WD. Samtidig vokste Fellow til en 550 ccm 3-sylindret firetakter som i 1977 ble supplert med den større Charade. Sistnevnte ble en stor internasjonal salgssuksess og ble også levert som elbil. Fellow ble etterfulgt av Cuore i 1981 og tre år etter debuterte offroaderen Rocky, som ble nok en suksess.

Bertel O. Steen AS begynte å importere Daihatsu i 1979, og har holdt på agenturet fram til i dag. Allerede i merkets første hele salgsår (1980) la det beslag på 1% markedsandel, særlig var det kvinner som oppdaget den praktiske og rimelige Charade. Denne knallåpningen greide ikke Daihatsu å overgå før de fikk Applause og diesel-alternativer som skyvehjelp, og med dette nådde merket 1,3% MA i 1992. Men også på varebilsiden var det et firesifret antall registrerte Daihatsu allerede i 1985 ved hjelp av den bittelille kassevogna deres og offroaderen Rocky. I 1994 raste imidlertid det norske Daihatsu-salget stygt, rundt 1998 tok det seg opp igjen til 0,5%, men i de siste par år har det igjen falt. Merkets totale bestand i Norge har sunket litt og utgjør nå ca. 10.000 biler.

Internasjonal produksjon
Under Toyota har Daihatsu opparbeidet seg et renommé for høy driftsikkerhet til minimale driftskostnader og forbausende høy kvalitet til småbiler å være. Karosserimetallet i den første Charade-serien ble imidlertid stemplet som for bløtt etter en rekke stygge ulykker, særlig i Sverige. Fra midten av 1980-årene har Daihatsus små varebiler og Charade også blitt produsert i Kina. Senere i tiåret ble rangen utvidet med modellene Feroza og Applause.

1990-årene startet med en teknisk utviklingsavtale med koreanske Asia Motors, fortsatte med Piaggios produksjon av varebilen Hijet i Italia og Cuore-produksjon i Malaysia. Den nye minibilen Move kom i 1995, fulgt av storebroren Gran Move året etter, kompaktbilen Terios i 1997 og Sirion i 1998. Dette året ble Daihatsu nr. 20 millioner kjørt av samlebåndet i Osaka.

Fabrikken har nylig satt seg som mål å ta 40% av det enorme minibil-markedet i Japan, mens satsningen mot Europa har vært mer preget av nisjetenkning siden Charades glanstid, noe som i første rekke har skyldtes det ofte ugunstige forholdet mellom yen og europeisk valuta – pluss de begrensninger som ligger i Japans forbausende stivbente forretningslovgivning.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside