Forsiden | Firmabilskatt 2021/2022 | Bilgodtgjørelse | Reiser innenlands | Reiser utenlands | Nybilpriser
DE TOMASO For de fleste sportsbilentusiaster er modellnavnet Pantera bedre kjent enn merket bak modellen, De Tomaso. Og ser man på opphavsmannen bak merket, Alejandro De Tomaso, er de flestes kunnskaper blant italofile nærmest null sammenlignet med hva de vet om for eksempel Enzo Ferrari. |
||||||||||||||||
Alejandro De Tomaso ble født i Buenos Aires i 1928 som medlem av en rik spansk-italiensk kvegranch-familie, som i 400 år hadde stått på toppen innen argentinsk landbrukspolitikk. Denne bakgrunnen er årsaken til at De Tomaso-logoen består av familiens svijern foran det argentinske flagget. Enkelte har ønsket å lese jernet både som en T (Tomaso) og som en I (for Isis, hans forkortelse for Isabelle, den latinske formen av Elizabeth, hans kones navn), men det ligger neppe noe i dette.
Kveg og racing Han valgte å lande i Modena, den gang sportsbilentusiastenes ubestridte Mekka. Her møtte han den amerikanske racerkjørersken Elizabeth Haskell, som De Tomaso dannet et team med og i 1957 giftet seg med. På banen fikk De Tomaso for øvrig tilnavnet ”Il Insano” – den vanvittige. Til tider passet det bra: Under Sveriges GP for sportsvogner samme år ble han så rasende over å bli fravristet ledelsen at han parkerte sin bulkete bil i depotet, for så å løpe ut på banen hver gang lederbilen passerte for å prøve å spytte på føreren. Stort sett kjørte De Tomaso-paret Maserati- og OSCA-vogner, og Alejandro hadde en ledende rolle i OSCAs konstruksjonsavdeling. Men i 1959 bygde han et lite verksted i Albareto utenfor Modena for å bygge sine egne formel- og racersportsbiler med motorer fra OSCA, Alfa Romeo, Fiat og forsøksvis DKW.
Egen bilproduksjon Vallelunga var en toseters coupé som debuterte på Torino-utstillingen i 1963. Den var oppkalt etter den kjente racerbanen utenfor Roma, der De Tomaso hadde presentert sin første Formel 1-bil to år før. Bilen hadde fantastiske linjer som minnet om en krympet Ferrari 250 LM. Rammen besto av et firkantet sentralrør, ikke ulikt det som Lotus Elan hadde med en gaffelåpning i hver ende, men i Vallelunga satt en 105 hk Ford Cortina-motor bak, som en forlengelse av røret. Valget av motorleverandør skyldtes forresten til stor grad at De Tomaso hadde blitt kompis med ikke ukjente Carroll Shelby. Med Vallelunga hadde De Tomaso funnet sin endelige oppskrift: Sentralramme, oppsiktsvekkende linjeføring og iltert, men standardbilbasert maskineri. Men det gikk smått med serieproduksjonen: Bare litt over 50 eksemplarer ble bygget. Men ved hjelp av svigerfamiliens midler skrudde Alejandro De Tomaso ambisjonene sine opp enda et hakk ved å konstruere nye prototyper og la Ghia-designeren Giorgetto Giugiaro få oppgaven å bygge stilstudier som passet til Fords 2-liters firere og 5-liters V-åttere. Senere overtok De Tomaso Ghia.
Cobra-sluker Mangustaen minnet imidlertid langt mer om Lamborghinis Miura og Fords GT 40 av utseende enn om en Shelby Cobra, og den kunne ikke holde følge med noen av dem. Likevel var designet nok til at modellen var det hippeste på hjul som kunne kjøpes for penger i noen måneder framover. Særlig glasstaket (gammel Ford-finesse) og det langs-hengslede motorlokket med split-window bakrute vakte oppsikt. Kjell Quales salgsnett i California bestilte hele 200 eksemplarer, og det varte ikke lenge før Ford kjøpte 80% av både De Tomaso, Ghia og Vignale. Dette ga De Tomaso armslag til å drive med mange andre forsøk, for eksempel små elbiler. I 1970 kom også to ”ekte” De Tomasoer med frontmotorer og fornemme stedsnavn, Deauville (med Jaguar XJ6-linjer) og Longchamp (med Mercedes-Benz SL-linjer).
Comeback i F1 Starten på sesongen ble som ventet uten antydning til poengplass, og i årets femte GP-løp, på Zandvoort utenfor den Haag, inntraff tragedien da unge Courage kjørte seg i hjel. Tim Schenken overtok plassen hans for resten av sesongen, men Alejandro De Tomaso hadde mistet F1-gnisten etter ulykken og befattet seg ikke mer med Formel 1 etter 1970.
Pantera Med en toppfart på over 280 km/t (GTS-utgaven), langt lavere pris enn Ferrari, Lamborghini og Maserati, og med Fords kapital og Lincoln-Mercurys amerikanske forhandlernett i ryggen fant Pantera over 10.000 nybilkunder i løpet av sin produksjonstid fram til 1996. I 1972 sørget modellen for De Tomasos største suksess i racing da merket ble nummer 2 i det internasjonale GT-mesterskapet etter at Mike Parkes vant på Imola og Clay Regazzoni på Hockenheim. Kvaliteten på serie-Panteraene var imidlertid så som så, særlig på de første årgangene, og de rustet i uhyggelig grad. Den amerikanske merkeklubben var imidlertid sterke på å finne både holdbare og økonomisk overkommelige forbedringer, og i dag er Pantera en temmelig ”trygg” samlerbil. Rundt 1978 ble merket også forsøksvis importert til Norge av Bil og Bildeler AS.
Skilsmisse og oppkjøp I 1994 ble det tent to nye håp i form av midtmotor-coupeen Guara (med 4-liters BMW V8-maskin og en ”videreutviklet” sentralrørramme!) og den frontmotoriserte, åpne Bigua (med 4,6-liters Ford V8). Et partnerskap ble innledet mellom De Tomaso og den mangeårige California-importøren Kjell Quale, men det endte kort og brutalt med full splitt i 2000. Quale relanserte Bigua-modellen som Quale Mangusta, mens De Tomaso fortsatt bygger Guara under sin egen logo. I dag er De Tomaso den eneste Fiat-uavhengige italienske bilfabrikken, og gamle Alejandro sitter fremdeles bak rattet. Det skal bli spennende å se om han vil holde stø kurs framover.
Dette har skjedd:
|