Mercedes selv snakker om øvre middelklasse når de beskriver E-Klasse segmentet. –Og, sier de, -i etterkrigstiden startet dette med 170-modellen. Den kom på båndet i 1947 og var starten på etterkrigstidens oppblomstring. Fremdeles en bil med typisk førkrigs-linjeføring, men så kom 180- og 190-modellene i 1953. Ponton-Mercedesen ble den hetende, de runde profilene som stakk ut foran og bak så ut som pontonger. Nå begynte det også å bli orden på dieselmotorene derfra, så av de til sammen 468.000 som ble bygget i de ni årene serien levde var det ikke få drosjer. Mange norske drosjeeiere tjente sin Brilliantnål (1 million km) med denne bilen.

Så kom W110, internbetegnelsen på halefinnebilen. Rettlinjet og rettvinklet, med helt klar antydning av amerikansk hekk. Fra august 1961 til februar 1968 og nesten 650.000 eksemplarer. Etterfølgeren måtte jo også få et kjelenavn, etter Ponton-Mercedesen og Hekkflosse-modellen. Så fabrikken kalte den Strek-Åtte, og klarte jommen å få navnet til å sitte. Hvorfor Åtte? Ikke hadde den åtte sylindre, og i hvert fall de sekssylindrede hadde flere enn åtte ventiler. Nei, navnet var ganske enkelt tatt fra siste siffer i årstallet da bilen ble født.

W114/115 ble en bil som ikke bare førte Mercedes opp i syv-sifret. Produksjonstallet endte på 1,9 millioner biler før de ga seg i 1976. Men dette var også en bil der Mercedes begynte å innføre varianter. Lang akselavstand på noen for eksempel, og en coupé.

Den dere alle husker best, sannsynligvis, og som fremdeles er et meget populært brukt-produkt, er W 123. Da den debuterte møtte vi også T-modellene for første gang, stasjonsvognene. Den første stasjonsvognen fra Mercedes, forresten, vet du om noen tidligere så kom de fra eksterne karosseriverksteder.

Etterfølgeren het 124, men det tror jeg ikke helt på, for disse numrene er prosjektnummer som blir satt på etter hvert som prosjektene blir satt i gang. Det virker ikke sannsynlig at det ikke fantes andre prosjekter mellom 1976 og 1985. På den annen side kan det jo hende at ’85-prosjektet ble satt i gang samtidig med ’76-prosjektet – men det er i så fall første og eneste gang at det har skjedd.

I hvert fall, W 124 fantes i fire forskjellige utførelser, kort og lang, stasjonsvogn og coupé, da en femte karosserivariant ble lagt til i 1991: en cabriolet. Første gang på 20 år at Mercedes lot fire personer kjøre åpent samtidig. 124-serien satte også et annet minnesmerke etter seg: i 1993, og med en forsiktig face lift, ble den E-klasse. Etter det behøver man ikke lenger kunne telle for å vite hvilken Mercedes det er vi ser, det er nok å kunne alfabetet. 2,7 millioner biler mellom 1985 og 1995.

I juni 1995 kom den modellen som det nå bare finnes få rester av, som ny, i markedet. Det syntes at W 210 var ny, med frontlys som så ut som Salvador Dalis smeltede lommeur, og en hekk som hadde tatt mange detaljer fra Mercedes-Coupeene. Dette ble den første virkelig elektronikktunge Mercedesen. Fra klimakontroll og vindusviskermonitorer til omfattende air-bag-systemer, bremseassistenter, stabilitetskontroll og med meget annet som innførte mange nye og ukjente symboler på dashbordet var dette en bil med meget større datakraft enn det amerikanerne brukte da de landsatte folk på månen.

På de seks årene serien varte solgte den i 1,5 millioner – hvilket, med Mercedes’ regnemåte, gir over 10 millioner i denne familien siden krigen. Spesielt imponerende er dens siste år, da hele verden visste at en avløser var på vei, da den solgte over 190.000.

Det er ingen grunn til at ikke den nye modellen skal etterlate seg like solide spor som forgjengerne.

FOTOALBUM (Klikk for store bilder):

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside