Helt siden GM fikk den glupe ideen å sette Eldorado-navnet på en eksklusiv liten Cadillac-serie i 1953, har dette navnet vært synonymt med luksus, teknologisk spydspiss og – ikke minst – stil. I hvert fall til langt oppi 60-årene.

For meg kulminerte Eldorado-eventyret med Biarritz-utgaven i 1959, der halefinnene var hentet fra en P-38 Lightening som var satt på bakken. Det var vel også den modellen som trakk til seg de fleste kjendisene. Elvis, Rat Pack, John Wayne, Jerry Lewis, Angie Dickinson og Liberace er bare noen navn jeg forbinder med disse 45 tommers finnene.

At den nye Eldorado fikk en mektig motor som dro forhjulene i 1967, var ikke fullt så spennende, for Oldsmobile Toronado hadde hatt en enda mektigere forhjulsdrift i et år allerede og så meget mer dramatisk ut.

Men 1953 modellen var egentlig ganske praktfull. En enorm åpen fem/seks seter som fikk noen innsprøytninger med tilnærmet europeiske kjøreegenskaper. Du kan fremdeles risikere å se den på gamle amerikanske filmer som foregår på Rivieraen, og den gjorde ingen dårlig figur på Concours d’Elegance i Deauville eller Paris. Kanskje den første produksjonsbilen i verden med panorama-rute. 7.500dollars kostet den da.

Var det ikke en slik bil Dwight G. Eisenhower vinket fra da han ble kjørt til presidentinnsettelsen sin?

På mange måter var cabriolet et åpenbart tillegg til alle de lukkede Eldorado-modellene, men den siste regulære åpne Eldoradoen ble bygget i 1976, selv om det kom en svært kort spesialserie med åpne Biarritz i 1984.

Da det siste redesignet kom i 1992, gikk imidlertid rullgardinet ned. Skarpe linjer, beskjedne dimensjoner, en mislykket Allanté-front koblet til en bred-skuldret hekk resulterte i en luksus-coupé som ikke helt visste hva den var. En slags Chevrolet på steroider? Og teknologisk spydspiss. Noe av det mest avanserte denne modellen har kunnet tilby (introdusert i 1999) var et førersete som masserte ryggraden din.

Nå er det ikke akkurat noen bombe at Cadillac legger ned denne modellserien. Den har jo ikke akkurat vært med på å senke alderen til gjennomsnitts-Caddy-kunden heller – og det er jo det alt dreier seg om for tiden.

Men Generalen har heldigvis vett til å la den gå ut med stil – den har jo som nevnt en fortid som bør huskes lenge. Derfor er det ganske hyggelig at produksjonen ble avsluttet med en serie på 1.596 Collector Series. Det mystiske tallet på volumet er tre ganger 1953-serien, som altså var på 532 biler.

Den siste som ble produsert gikk rett til Cadillac museet, men den nest siste er på vei til Roma. Nicola Bulgari, kjent for smykker og ur, men også for en fabelaktig Buick-samling, skal ha den. Etter at han har begynt å assistere Cadillacs designere med utforming av konseptmodellenes instrumenter, er det klart han må vise Buicks storebror litt oppmerksomhet også.

Disse siste bilene ble avsluttet i Alpin Hvitt eller Aztec Rødt, to av de opprinnelige 1953-fargene. De siste to årene har de også hatt et annet trekk felles med de første Eldoradoene: de hadde en høy grad av kvalitet. I 2000 ble produksjonen flytett fra Hamtrack-fabrikken i Detroit, til Lansings Craft Center, en typisk lav-volum fabrikk. ”Og dermed forsvant også alle vann- og vind-lekkasjene” kan alle amerikanske Cadillac-forhandlere fortelle deg. Og vi snakker altså om en bil til 45.000 dollars!

Den ledige plassen der skal for øvrig benyttes ganske spennende. Nå skal det investeres 70 millioner dollars der for at den skal bli klar til å bygge Chevrolets enestående sportsbil-pickup, SSR.

PS! Visste du forresten at de har hatt to Eldorado på Indianapolis? Den første var ingen Cadillac, men en enorm, en-seters Maserati racerbil, oppkalt etter hovedsponsoren som var Eldorado Icecream. Den andre kjørte ikke for å vinne, selv om den stadig lå først i feltet, som Official Pacecar i 1973.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside