Det er i første runde noen japanske regjeringskontorer som kommer til å bruke disse bilene, samtidig som begge fabrikkene også skal lease dem til utvalgte forskningsinstitusjoner i USA. Billig blir det ikke – siden bilene ville kostet mellom 1 og 2 millioner dollars i handelen (og da er bare produksjonsprisen med i beregningen, ikke noe tilbake for all forskning og utvikling som har vært gjort) blir månedsleien heftig. Honda, som har den minste bilen, beregner seg tilsvarende 6.500 dollars/måned i Japan for sin FCX, mens Toyota vil sende en månedsregning på hele 9.800 dollars for sin FCHV – men den er jo til gjengjeld en fem-seter.

Japan er vel den nasjonen som har de mest aggressive planer for bc-biler. Da dagens hippe statsminister, Junichiro Koizumi ble innsatt, lovte han blant annet at han skulle sørge for at myndighetene ville konsentrere seg om å bruke grønne biler ”selv om det vil koste oss litt mer”. Etter det har man blant annet sagt at innen 2020 skal fem millioner av Japans biler være drevet av brenselceller. En ting er alle de teknologiske problemene som skal være løst til da, og all den infrastrukturen som skal være bygget opp. En helt annen ting er juridiske hindre som man også må forbi. Nesten 30 sikkerhetsrelaterte lover må endres før bc-bilen kan bli et volum-fenomen.

Det som det skal bli interessant å få svar på en dag, er hvorfor Daimlerchrysler har gitt fra seg det PR-messige forspranget de har hatt på dette området. Det er mange år siden de hadde de første eksperiment-bussene i trafikk og etter det har de gjort en rekke stunt som viser at de er i forkant av denne utviklingen. En bc-drevet A-Klasse tvers over det amerikanske kontinent for eksempel.

Men uansett hvem som hiver seg på dette nå, vi skal nok ikke vente at denne fremdriftsmåten blir helt vanlig i løpet av de første 25 årene.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside