Lister var født i 1926 og var arving til George Lister & Sons, som holdt til i Abbey Road i Cambridge og bl.a. produserte porter og gjerder av smijern. Her lærte Brian Lister seg tidlig sveising og mekanisk bearbeiding. Han tilhørte den generasjonen engelskmenn som var for ung til å delta aktivt i 2.verdenskrig, først i 1945 vervet han seg til RAF – fordi RAF gjennom sine amerikanske kontakter hadde militærband som kunne spille swing, og Lister ville mest av alt slå trommer i et swingband! I RAF lærte han seg også hvordan skrogskjeletter i fly var bygget opp av lette stålprofiler, og denne kunnskapen skulle han dra veksler på som racerbilbygger.

Det var under RAF-tjenesten Lister traff sin senere kone, som i likhet med ham selv var tent på bilrace, og rundt 1950 ble baneløp for alle tenkelige klasser arrangert hver helg over hele Storbritannia. Lister kjørte litt selv, først med en Morgan, deretter med en Cooper-MG. En dag kom en av øyrikets mer talentfulle hjemmemekkere, John Tojeiro, innom Abbey Road for å kjøpe stålprofiler til å bygge en sportsbil av.

Dette fremkomstmiddelet viste seg å være like raskt som det var stygt. Drivlinjen som besto av en 2-sylindret 1100 ccm JAP-motor og Jowett gearkasse hadde ikke mange kiloene å dra på. Tojeiro kalte bilen ”Asteroiden”, men selv om konkurrentene nedlatende kalte den ”Hemorroiden” skremte ikke dette Lister fra å kjøpe Tojeiros stygge andunge etter en tid.

Archie Scott Brown
Det var ved et sprintløp i 1952 Lister oppdaget en skotsk konkurrent som var nesten like rask som ham selv, til tross for at mannen kjørte en standard MG TD og dertil hadde store fysiske misdannelser, bl.a. altfor korte legger etter å ha gjennomgått flere operasjoner for å snu føttene ”riktig vei” og en manglende høyrehånd. Denne mannen het Archie Scott Brown, og Lister ble så imponert at han ikke kunne dy seg fra å låne ham ”Asteroiden”. Med denne vant Scott Brown umiddelbart sitt første race på Silverstone. Lister skjønte at han ikke hadde noen fremtid som racerfører. Han valgte å bygge sin egen racerbil i stedet - og Archie Scott Brown til å kjøre den.

I april 1954 sto bilen klar med Tojeiro-lignende rørramme, MG drivlinje, De Dion bakhjulsoppheng og et aluminiumskarosseri lakkert i mørk grønn farge med gul stripe. Det skulle bli Listers spesielle fargekombinasjon (senere overtatt av Lotus).

Men engelske løpsarrangører kviet seg for å gi Scott-Brown starttillatelse på grunn av den manglende handa hans, til tross for at han hadde kjørt race i tre år med utmerkede resultater og uten alvorlige uhell. Han fikk startnekt i Lister-MGens første race, British Empire Trophy for sportsvogner på Oulton Park, og gjennomgikk deretter to måneders karantene før han slapp til ”på prøve”. Likevel rakk Scott Brown å vinne fem race og å ta åtte andreplasser med Lister-MGen før Lister erstattet den med en kraftigere og penere bil med 2 liters Bristol-motor. Med denne vant Lister 13 løp og klasseseire i 1955, en av dem var Scott Browns seier i British Empire Trophy, racet som hadde igangsatt utestengingen av ham året før.

Maserati, Formel 2 og Jaguar
Brian Lister tilbød en ”produksjonsmodell” av Lister-Bristol fra 1955, beregnet på bilsportamatører. 16 stykker ble bygget. Men i løpssammenheng ville han videre. Så i 1956 bygget han en ny og lettere sportsbil, der fronten var ekstremt lav til å romme en motor, som for øvrig var hentet fra en Maserati A6CGS. I Scott Browns hånd(!) vant denne Lister-Maseratien flere løp, mens et forsøk på å bygge en Lister Formel 2 falt uheldig ut. Som i Listers andre biler var frontmotoren plassert så nær bilens midtparti som mulig, men i formelbilens tilfelle førte dette til at selv Scott Brown så vidt fikk plass til bena! Han hatet hele F2-prosjektet, og selv om Lister fortsatte å utvikle bilen fram til 1958 fikk han aldri noe konkurransedyktig ut av den.

Annerledes gikk det med sportsvognene. I slutten av 1956 kunngjorde Sir William Lyons at han ville nedlegge Jaguars fabrikklag fordi de ville legge alle krefter i å tilfredsstille etterspørselen på seriebilene. Lister var straks frampå, sikret seg avtale til å kjøpe og modifisere Jaguars tiloversblevne D Type-motorer, og bygget en noe større bil for å få plass til dette maskineriet. Bilen var, som forgjengerne, beregnet utelukkende for engelske baneløp og var derfor ikke utstyrt med lykter eller sittebrønn og frontrute for 2 personer, slik reglene i europeiske sportsvognrace krevde.

Den første Lister-Jaguar ble en suksess og tok fire store seire på engelsk jord i 1957. Av de 14 løp og heat Scott Brown startet i, vant han 11, blant annet sitt andre British Empire Trophy på Oulton Park. Dette førte til sterk interesse for Lister-Jaguar utenfra, og i all hast ble det improvisert lykter og frontruter for internasjonal innsats.

Ut over Englands grenser
Til 58-sesongen utviklet Lister et nytt karosseri med høyt ”akterdekk” og som fra starten av hadde toseters brønn og frontlykter. Karosseriet kunne leveres i aluminium eller i magnesium, fabrikkvognene var utstyrt med sistnevnte alternativ. Det er denne Lister-Jaguar som i dag regnes som ”klassikeren” (kun 18 stykker ble bygget, de fleste i aluminium).

Fra nyttår dro Scott Brown til New Zealand der han vant to løp, fortsatte til USA der han krasjet med Gendebiens Ferrari, så tilbake til England, og derfra ut på kontinentet for å kjøre sportsbilracet på Spa-Francorchamps 18. mai. Scott Brown glemte maskoten sin hjemme, en svart tøykatt med blått Cambridge-skjerf. I løpets 6. runde, mens han ledet tett foran lagkameraten Masten Gregory, vannplanet Scott Brown inn i Seaman-svingen like før La Source (der startområdet er i dag), sneiet minnesmerket over Dick Seaman som hadde omkommet der i et flammehav i 1939, og foretok en gruoppvekkende reprise på sin landsmanns ulykke 19 år tidligere bortsett fra at Scott Brown ikke ble klemt fast i det overtente magnesiumskroget. Men han ble trukket vekk for sent.

Likevel henvendte flere berømte privatlag som sverget til Jaguar D-type seg til Lister for å fornye materiellet sitt. Blant disse var skotske Ecurie Ecosse og det belgiske Ecurie Nationale Belge. Sistnevnte omrokerte Listers egne racingfarger ved å lakkere bilene gule med grønn stripe.

Enda mer oppmerksomhet fikk Lister ved at de ledende amerikanske sportsbilbyggerne Briggs Cunningham, Carroll Shelby og Lance Reventlow hver for seg tok turen over Atlanteren for å kjøpe lettvektsprodukter fra Abbey Road. Bare Reventlow ombestemte seg – han var sikker på at han kunne bygge sin egen ”Scarab” enda bedre.

Cunningham var på den tiden Jaguar-importør for den amerikanske østkysten og hadde nettopp nedlagt sin egen bilproduksjon. D-Typenes konkurrenter begynte å bli for sterke, så Cunninghams team ble basert på Lister-Jaguarer for å profilere Jaguar i USA. Resultatet ble som i Europa: Rent bord i kortere løp og brutte langdistanseløp. Walt Hansgen vant det nasjonale USA-mesterskapet for sportsvogner med biltypen. Shelby og hans kompanjong Jim Hall (mannen bak de senere så revolusjonerende Chaparral) droppet for sin del Jaguar-motorene i sine 7 eksemplarer til fordel for Chevrolet-åttere.

Nedtur
Listers biler ble utstyrt med et helt nytt strømlinjekarosseri i 1959. De var utarbeidet av flyingeniøren Frank Costin (bror av Mike som senere utgjorde den ene halvparten av Cosworth). Men disse bilene var ett tilbakeskritt prestasjonsmessig, i tillegg til at konkurrentene ikke bare hadde mer pålitelige motorer, men også så smått begynte å plassere dem bak førerne. Av de 15 som ble bygget fikk bare fem Jaguar-motorer, resten Chevrolet. Hansgen vant likevel årets US-mesterskap for sportsbiler med Cunningham-eide biler av denne typen.

Å erstatte Scott Brown som førstefører ble Listers store bøyg. Flere var innom, som den doble Le Mans-vinneren Ivor Bueb og det unge, skotske talentet Jim Clark. Men for Clark ble Lister en mellomstasjon – i løpet av året sikret han seg Formel 1-kontrakt for 1960-sesongen. Bueb ble livstruende skadet etter å ha bli kastet ut av sin Cooper-Borgward i et Formel 2-løp på Clermont-Ferrand 26.juli, tre dager etter at Brian Lister hadde kunngjort at merket ville trekke seg fra bilsport etter 59-sesongen.

Siste halvdel av 50-åra var slaktetid i racerkjørernes førstedivisjon. Uken etter Buebs krasj trente de andre Lister-kjørerne på Brands Hatch, og en av dem krasjet så alvorlig at Brian Lister valgte å trekke laget fra selve løpet. På vei hjem til Cambridge hørte han på nyhetene i bilradioen at Bueb var død som følge av skadene uken før, og at Frankrikes største fører Jean Behra hadde omkommet samme dag i et sportsvognrace på Avus-banen i Berlin.

For Brian Lister var det nok. Han ville ikke vente til sesongslutt, men trekke seg ut av bilsporten der og da. 21. august annonserte Lister alt han hadde av biler, deler og verktøy pluss transportbilen til salgs gjennom en annonse i Autosport. Han hadde rukket å bygge 34 biler med Jaguar- eller Chevroletmotor. Etterpå flyttet han virksomheten ut av byen og gikk over til å produsere pakkemaskiner for matvareindustrien.

Gjenfødt med logo-komplikasjoner
27 år senere begynte ingeniøren Laurence Pearce i Leatherhead i Surrey å modifisere Jaguars XJS-coupeer i forbindelse med en serie løp for Jaguar sportsbiler som ble kalt Lister Challenge. Pearce kontaktet Brian Lister i håp om å få benytte det velkjente, hederskronede og Jaguar- assosierte familienavnet til bilene sine, og fikk Listers velsignelse.

Verre var det å få benyttet den gamle Lister-logoen. Den opprinnelige logoen dukket opp i 1955 og viste noe som så ut som en trearmet stjerne av tre krumsabel-lignende armer med en ring rundt. Det har ikke lykkes artikkelforfatteren å finne betydningen av denne logoen, da ikke engang fabrikkens informasjonsansvarlige vet svaret. En mulighet er at den opprinnelige logoen ikke har noe med sabler å gjøre i det hele tatt, den kan for eksempel forestille en vindtunnel-vifte. Lister benyttet nemlig vindtunnelene til Lucas da de utformet karosseriene fra den Bristol-motoriserte utgaven og senere.

Uansett: Da Lister ble gjenfødt i 1986 syntes Daimler-Benz at logoen lignet så mye på Mercedes-Benz-stjernen at de fikk stoppet Lister fra å gjeninnføre den. Dagens Lister-logo viser derfor tre horisontalt stående krumsabler på gul bunn med en grønn ring rundt, så de opprinnelige racing-fargene er i det minste videreført.

90 Lister-Jaguarer basert på XJS ble bygget i årene 1986-1993, alle med Jaguars V12-motor boret opp til 6 eller 7 liters volum og med modifiserte bremser og hjuloppheng. I tillegg bygget bedriften i 1990 10 replikaer av 50-åras Lister-Jaguar som markering av George Lister & Sons 100 års firmajubileum.

I 1991 presenterte firmaet en 4-seters monocoque-bygget GT-coupé i aluminium og karbonfiber, utstyrt med frontmontert 7-liters Jaguar V12-motor på nærmere 600 hk og 6-trinns Getrag gearkasse. Bilen fikk navnet Lister Storm og fra 1993 til 1998 ble den bygget i 17 eksemplarer, hvorav 14 til gatebruk. En av de første kundene var den formodentlig rikeste nålevende person i verden, Sultanen av Brunei, som hevdes å ha vært svært fornøyd med kjøpet.

Lister Storm ble toer i det europeiske GT1-mesterskapet i 1998 og vant både GT1- og GT2-kategorien i det britiske GT-mesterskapet året etter. I sterk konkurranse med to Dodge Viper-team sikret de seg i 2000 endelig VM-tittelen for FIA GT. Påfølgende år ble de nummer 3 mens de i 2002-mesterskapet knep 2. plass bak Larbre Competition.

Og Brian Lister selv? Han trekkes til stadighet fram til heder og verdighet igjen. Så sent som primo november 2002 var han Historic Sportscar Racing Ltd.s æresgjest ved Grand Am-racet på Daytona International Speedway i Atlanta, med masser av heat for historiske sportsbiler som oppvarming….

BILDEGALLERI: (Klikk for store bilder)

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside