Selgerforbundet representerer en yrkesgruppe som er meget sterkt rammet av politikernes elleville, urettferdige beskatningskåthet når det gjelder bilbeskatning som dessverre aldri har vært verre enn under finansminister Foss’ skatteregime. Særlig ved lange kjørelengder i tilknytning til arbeidet slår dette urimelig ut, enten man i noen grad kan benytte sin arbeidsplass (det vil si bil) privat eller man mottar godtgjørelse for å privatfinansiere sin arbeidsplass.

Jeg vil knytte et par kommentarer til artikkelen, en i forhold til en påstått lønnsomhet og en i forhold til de som er rammet av beskatningen. Det hevdes i lønnsomhetsvurderingen mellom de to ordningene:

”På generell basis er egen bil med kjøregodtgjørelse en gunstigere ordning enn ren firmabil. Dette skyldes hovedsakelig at skattebelastningen på firmabilen nå er så høy at den overstiger de faktiske kostnadene ved bilholdet, mens bilgodtgjørelse etter statens satser er skattefri.”

Dette blir etter min oppfatning en altfor generell beskrivelse, og det må være helt marginalt hvem dette kan lønne seg for. Ved lange kjørelengder i tjeneste blir det enda verre.

Fra bilbeskatningsrapporten til organisasjonene NHO, HSH, NBF, Bilimportørenes Forening, Finansieringsselskapenes Forening, Skattebetalerforeningen og Selgerforbundet som er et solid stykke arbeid i å analysere dette området, henter jeg et eksempel som viser dette. Det viser samtidig også det hårreisende skatteregimet som begge kategorier rammes av.

LeasePlan, landets største biladministrasjonsselskap, gjorde en undersøkelse blant sine kunder for utvalget. Den viste at en gjennomsnittlig firmabil kjøres 29.000 km pr. år, hvorav 17.400 km er yrkeskjøring, 2900 km er reise til og fra arbeid, og 8700 km er annen privatkjøring. En bil til ca. kr. 250.000 i innkjøpspris må sies å være en nøktern bil for arbeidstakere som er henvist til et av de verste arbeidsmiljøene vi kjenner til, nemlig trafikken. En slik bil kostet i 2002 kr 3.68 pr. km. (Opplysningsrådets tall ligger på samme nivå, kanskje noe over, og i 2003 betydelig over).

Sammenligningseksempel
Vi tenker oss to bilbrukere. A kjører arbeidsgivers bil og får alle kostnader dekket. B kjører og betaler sin egen bil og får kun skattefri bilgodtgjørelse (statens satser) for tjenestekjøringen. Totale kostnader for ovennevnte biler: kr. 106.720 pr. bil.

Bilbruker A får kr. 6.40 x 13.000 med tillegg av kr. 6.40 x 2900, i alt 101.760 kroner tillagt sin inntekt. Reisefradraget er så lavt at det spises opp av minstefradraget. Med en marginalbeskatning på 49 % utgjør merskatten 49.862 kroner.

Bilbruker B får utbetalt kr. 47.160 i bilgodtgjørelse, mens de reelle kostnadene er kr. 3.68 x 17.400, i alt kr. 64.032 for yrkeskjøringen. All annen bruk må naturligvis dekkes privat, og da må B betale av egne beskattede midler differansen mellom kr. 106.720 og kr. 47.160, som utgjør kr. 59.560 for å betjene tilsvarende transportbehov som A.

Konklusjon og oppsummering
Bilbruker B kommer nesten kr. 10.000 dårligere ut enn A. Dessuten kan A gjerne kjøre lenger privat uten at det koster noe mer, mens B må betale kr. 3,68 for hver eneste private kilometer ekstra!

Å gå over fra firmabil til skattefri kjøregodtgjørelse har blitt halmstrået for de som i noen grad har kunnet benytte arbeidsgivers arbeidsbil privat. Foranstående eksempel burde, etter min oppfatning, få noen og enhver til å tenke seg om to ganger.

Det kan nok tenkes at man ved å anskaffe seg en billigere, eldre og derved dårligere bil kan komme bedre ut, men ikke for noen andre yrkesutøvere er det i våre dager særlig aktuelt å stille reduserte krav til et arbeidsmiljø som fra før av er ille nok.

I forhold til beskatningssiden viser eksemplet imidlertid også at bilbruker A beskattes helt urimelig og uriktig i forhold til andre naturalytelser. Inntektstillegget er på kr. 101.760, mens fordelen kun utgjør kr. 3.68 x 11.600, i alt kr. 42.688, en differanse på hele 59.072 kroner!

Bilbruker B som betaler bilen selv, må bruke 16.872 kroner av sine personlige beskattede penger for å dekke sin egen arbeidsgivers transport!

Med ligningsmyndighetene som et tilnærmet ”sannhetsvitne” vil ikke heller arbeidsgivere betale sine egne kostnader fullt ut. Ligningsmyndighetene sier nemlig at maksimalt medgåtte bilkostnader er ikke høyere enn statens eget regulativ selv om dette regulativet stort sett er konstruert for korte, sporadiske distanser hvor bil nærmest er et alternativ i stedet for buss eller jernbane, og hvor det klart er gitt tilkjenne at satsene ikke dekker, og heller ikke skal dekke, alle faktiske kostnader!

Og politikerne toer sin hender og maner folk til å betale sin skatt med forståelse. Forstå det den som kan!

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside