John Joop Tjaarda var en genial designer som blant annet hadde jobbet med flypioneren Edmund Rumpler hjemme i gamle Europa.  Han emigrerte til USA i 1923, kom til Duesenberg, var innom den nye designavdelingen til Harley Earl hos GM, men endte som sjefdesigner hos Briggs. De var den største og mest moderne karosseriprodusenten i USA, som jobbet for en rekke bilfabrikker og som også ga de mindre fabrikkene design-assistanse.

Briggs spesialitet var selvbærende stålkarosserier (den forhjulsdrevne Citroën TAV skyldte Briggs vel så meget som geniale franske ingeniører) og i første halvpart av 30-årene begynte han å jobbe på et karosseri som skulle vise kundene hva som virkelig var mulig. En kombinasjon av ekstreme strømlinjer og brukbart, helsveiset selvbærende karosseri.

Edsel Ford så det, kjøpte det og lot husdesigneren Eeugene Turenne Gregorie forfine det, og vips, så ble den Lincolns nyeste modell, Zephyr, for modellår 1936.

Den ble introdusert som en rimelig Lincoln og ble en kjempesuksess. 15.000 Zephyrer første år – samtidig som Lincoln solgte 1.500 av sin tradisjonelle K-modell. Den hadde et meget moderne chassis (man hadde brukt stress-analyse-metoder hentet fra flyindustrien), og selv med en stor V12 motor på 110 hester - men det var seige hester - veide luksusbilen bare så vidt over 1.500 kg. 

En senket hotrod utgave av en 1938 V12 Zephyr ble forresten nylig kjøpt for 400.000 dollar på en auksjon. Både restaurert og ombygd er dette en av bilverdenes klassikere.

Og jeg vet at Tom Tjaarda - han flyttet til Italia og jobbet blant annet for Pininfarina og de Tomaso, og hos Ghia var han sentral da den første Fiesta ble utviklet - har tenkt mye på en moderne Zephyr. Men jeg tror ikke han har tenkt seg akkurat denne. Nok en bil på Fords CD3 plattform, en bil som skal bygges side-om-side med Ford Fusion og Mercury Milan i Mexico, på Hermosillo fabrikken.

Nå skal riktignok den nye Zephyr slippe å bruke den firesylindrede motoren som skal ned i de to andre, men allikevel, V6 er bare halvparten av hva originalen hadde. Da får det ikke hjelpe at den har 100 hester mer.

Dette er en Fusion-klone, med en annen grill, fete hjul og et interiør den kan redde seg på. Lyst og lekkert med ”ekte” materialer der det er lagt vekt på at man skal ha gode taktile opplevelser. Overflatene skal være gode å komme nær. Myke eller kjølige, eller varme der de skal kjennes varme. Spesiell interiørbelysning skal også skille denne modellen fra de mindre eksklusive variantene

Men som Zephyr slekter den vel mer på de engelske variantene fra 60-årene enn på den originale Lincoln-utgaven?

PS! Glem forresten ikke at Mercury hadde en parallellmodell til Ford Fairmont i 70-årene. Den het også Zephyr.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside