Først publisert i BIL 12 - 2001.

Suzuki har opp gjennom årene fått god erfaring når det gjelder firehjulsdrift. De har riktignok ikke satset på de mest avanserte systemene og de som har fulgt med i Bil har vel merket seg at vi noen ganger har ment at de har vært litt for sparsommelige når det gjelder teknikken.

Liana er heller ingen avansert bil, og firehjulsdriftsystemet består ganske enkelt av en silikonclutch som fordeler drivkreftene til bakhjulene hvis et av forhjulene spinner. Men ved at det er lagt inn en begrensning for hvor stort moment denne clutchen kan overføre, fungerer dette systemet godt sammen med ABS-bremser.

Heller ikke når det gjelder hjuloppheng byr Liana på avanserte løsninger, men komforten er bedre enn ventet med tanke på både støy og vibrasjoner fra veien og fjæringskomfort. Bakhjulene har uavhengige oppheng med fjærben og det er tydelig at Suzuki har gjort seg flid med avstemningen av fjæring og demping og har truffet godt. Også forhjulene takler ujevnhetene meget bra og selv om Liana ikke kan skilte med sportslige kjøreegenskaper, føles den trygg og er lett å kontrollere også når den presses.

Unnamanøveren takler den bra, men en liten tendens til overstyring har den. Det største problemet for den som dreier rattet raskt, er at servopumpen ikke henger med og i vår unnamanøver opplevde vi at vi måtte jobbe mot servostyringen når vi styrte kontra. Dette er noe du ikke merker ved normal kjøring, men i en kritisk situasjon er det kjekt å slippe slike overraskelser.

Enkel firehjulsdrift
Firehjulsdriftsystemet merker du lite eller ikke noe til på sommerføre. Bare ved litt kvikk igangkjøring merket vi at forhjulenes tendens til å spinne ble effektivt dempet. Dette er firehjulsdrift utviklet med tanke på landeveiskjøring og ikke for tøffe tak under ekstreme forhold. Vår erfaring med Ignis, som har et nesten identisk system, er at dette systemet er fullt ut tilstrekkelig for kjøring på dårlige og ubrøytede vinterveier, samtidig som det ikke påvirker kjøreegenskapene i negativ retning.

Suzuki oppgir bakkeklaringen til 16 cm. Vi målte minste bakkeklaring til 13,5 cm og det var plastdekslene under motoren som var laveste punkt. Disse sitter så lavt, at det vil være lett å kjøre dem av ved rygging og da spesielt hvis du rygger i dyp snø.

Liana har en 1,6-liters rekkefirer med 103 hk, en motor som fungerer bra så lenge du ikke har for store forventninger. Holder du den i ånde ved å utnytte toppen av turtallsregisteret, har du fraspark nok til både forbikjøringer og kvikke take-offs fra stillestående. I femtegear er det derimot lite akselerasjon å hente, noe akselerasjonstiden fra 70 til 100 km/t i dette gearet antyder. Ved normal landeveiskjøring taper den også farten fort i motbakkene og vil du holde jevn hastighet rundt fartsgrensen, må du ty til fjerdegearet ganske ofte. Med lastet bil blir også tredjegearet flittig brukt.

God komfort
Vi kjørte Liana på både sommer- og vinterdekk og ble overrasket over hvor lite støynivået endret seg. Suzukien oppleves nemlig ikke som støyende, noe som i stor grad skyldes at støynivået er relativt jevnt og at de mest sjenerende frekvensene glimrer med sitt fravær. Når vi måler støyen er nemlig Liana slett ikke så stillegående som den oppleves. På korte turer oppleves den derfor som meget behagelig, det er først etter noen timer i bilen at støyen oppleves som slitsom.

Aldri tidligere har vi opplevd så god sittekomfort i en Suzuki og bare få andre biler i denne klassen for den sakens skyld. Forsetene har lange sitteputer og både sitteputen og ryggen gir god sidestøtte. En behagelig og akkurat passe stopp, kombinert med god støtte til korsryggen og kraftige hodestøtter, bidrar til at det er lett å trives i denne bilen.

Suzukis designere har formet et nøkternt og elegant førermiljø. Før du slår på tenningen er instrumentpanelet svart, men straks du slår på tenningen lyser de digitale instrumentene og varsellampene opp. Både turteller og speedometer er digitale og fungerer uklanderlig. Bare når du får solskinn rett inn på instrumentpanelet kan det være vanskelig å lese speedometeret. Under alle andre forhold er det lettlest og alt er oversiktlig plassert.

Befriende enkel førerplass
Ved at de fleste bryterne for lys og vindusviskere er lagt til hendlene på hver side av rattstammen, er dashbordet blitt nesten bryterfri sone og varme/ventilasjonsanleggets brytere har fått god plass. Når en kommer fra BMW 745i og Mercedes-Benz SL500 er det befriende å sette seg inn i Liana og dens utrolig enkle førermiljø. Her har du alt du trenger for å håndtere bilen og denne bilen har dessuten det utstyret du trenger for praktisk og komfortabel transport. JVC-radioen med alle sine knapper og lys virker feilplassert der den ruver gunstig plassert på toppen av dashbordets midtkonsoll. Bryterne for setevarmen kunne med fordel fått en bedre plassering enn langt bak mellom forsetene.

Også de som sitter i baksetet har trivelige omgivelser. Sittekomforten er god også her, og på de to ytterste plassene er det solide hodestøtter. Den som eventuelt måtte bli henvist til den midterste plassen, må derimot greie seg med topunkts sikkerhetsbelter og uten hodestøtte, og sittekomforten er heller ikke helt på topp. Med 134,5 cm kupébredde vil det dessuten bli trangt med tre personer i baksetet.

Liana har et rommelig bagasjerom, og ved at du kan regulere bakseteryggens vinkel, kan en til en viss grad øke bagasjeromvolumet ved å vippe frem seteryggen et hakk. Baksetet er delt 40/60 og du vipper frem sitteputen før du legger ned seteryggen. Likevel får du ikke helt flatt gulv. Seteløsningen er enkel å betjene og legger du ned seteryggen øker bagasjerommets lengde fra 78,5 til 139 cm. Den store bakluken går ikke helt ned til bagasjegulvet og inn- og utlasting av store og tunge kolli er derfor litt vanskeligere enn strengt tatt nødvendig.

Mye utstyr
De 1000 første Liana som selges i Norge har en utstyrspakke som blant annet inkluderer klimaanlegg og lettmetallfelger og utstyrslisten ellers er også godkjent når det gjelder komfortutstyr. Sidekollisjonsputer foran er standard, men hodekollisjonsputer kan ikke leveres. Liana er heller ikke tilgjengelig med stabilitetskontroll, firehjulsdrift er derimot standard. Og nettopp firehjulsdriften vil nok være en viktig faktor for å velge Liana. I denne prisklassen har den ingen direkte konkurrenter.

Til tross for et enkelt interiør har Liana finish, komfort og praktiske bruksegenskaper som gjør at den ikke oppleves som noen billigbil. Og skal du ha en firehjulstrekker til en fornuftig pris, er Liana absolutt verdt å se nærmere på. Suzuki Liana er et klart fremskritt i forhold til Baleno, den mindre Wagon R+ og Ignis og gir mye bil for pengene.

- Tekniske data for testbilen

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside