Først publisert i BIL 10 - 1998.

Overraskelsen kom ikke i form av dramatiske kjøreopplevelser, overraskelsen kom etter hvert som vi oppdaget A-Klasses to ansikter. Det ene øyblikket er den en lettkjørt og snerten bybil, i det neste en komfortabel langtursbil som stortrives når speedometernåla ligger i overkant av 150 km/t og oppfører seg som en mellomklassebil ved 180 km/t.

Når du setter deg inn i en Mercedes, har du forventninger om hvordan det skal være. Når du ser A-Klasse designet og en bil som er 160 cm høy, gir det ytterligere forventninger. Ingen av forventningene innfris. A-Klasse gir ikke det solide og robuste inntrykket som de øvrige Mercedes-modellene. Når du setter deg inn, må du opp, og du sitter på forholdsvis lave seter.

Lav kupé
A-Klasse-kupéen er nemlig langt fra så høy som bilens utvendig høyde gir inntrykk av. Som du ser i sammenligningen på side 59, er høyden bak forsetene bare 112,5 cm, mens den er 120 cm i Scénic. Den robuste og tykke bunnplaten tar mye plass, men er også nøkkelen til A-Klasses korte karosseri og gode plassutnyttelse. Ved at kupéen er plassert over hjuloppheng og deler av drivlinjen, har A-Klasse en lang kupé i forhold til bilens totale lengde.

Likevel oppleves den ikke som noen stor bil. Den sterkt skrånende frontruten gjør at takhøyden foran oppleves som liten. Er du lang, vil du nemlig lett komme så høyt at du får toppen av frontruten i øyehøyde og ser rett inn i solskjermen. Benplassen foran er det ikke noe å utsette på, men du nok får mange billigere biler med like mye eller mer plass i baksetet. Tre barn får plass hvis de kan sitte uten barnesete. Skal du inn med barnesete, er det plass til bare to slike.

Selv med alle setene i bruk har A-Klasse et rommelig bagasjerom, men det er først når du begynner å sjonglere med setene at du virkelig oppdager hvor genial den er. Her kan nemlig alle setene kan løftes ut. Du kan dermed variere fra 5-seter via 4-seter, 3-seter, 2-seter og ned til 1-seter. Setene er enkle å ta ut, men de er litt tunge å håndtere. Det gjelder spesielt 2-seteren bak.

Jeg nevnte innledningsvis at A-Klasse ikke gir det typisk robuste preget vi kjenner fra de andre Mercedes-modellene. Det skyldes flere ting. Blant annet er dette en småbil, og Mercedes har nok bevisst valgt rimeligere materialer i interiøret, noe som drar ned finishen en del. Den viktigste grunnen er nok likevel de forholdsvis spinkle setene. Svak lårstøtte og svak sidestøtte i sitteputen og forholdsvis små seter, drar ned sittekomforten en god del. På langtur var det spesielt manglende lårstøtte og korsryggstøtte som var merkbart.

Skal A-Klasse by på samme sittekomfort som konkurrenter i kompaktklassen, må den nok få kraftigere seter, men da vil det også bli trangt. Her er det en hårfin balansegang. Med tanke på at A-Klasse først og fremst er tenkt som en bil for kortere turer og i de fleste tilfeller blir husstandens bil nummer to, har nok ikke langturskomforten vært førsteprioritet.

Sterk 1,6-liter
1,6-litersmotoren med 102 hk er en sjarmerende krabat. Du ser ikke mye til den når du åpner panseret, men alle servicepunkter er lett tilgjengelig. Den lange utvekslingen gjør at motoren jobber på svært så moderate turtall. Turtellernåla ligger akkurat på oversiden av 2.000 o/min ved 80 km/t. Likevel har motoren trekkraft så det holder også med feriebagasje. Det er først når du ønsker litt ekstra akselerasjon at fjerdegearet er godt å ty til. Legger du inn tredjegearet har du et realt fraspark.

Det kom ikke som noen overraskelse at motor og gearkasse viste seg å være skreddersydd for tyske motorveihastigheter. Ved 120 - 130 km/t er motoren både sterk og akselerasjonsvillig. Selv når speedometernåla lå på 180 km/t var ikke motorstøy noe problem. Heller ikke hjul- og vindstøy var sjenerende i høye hastigheter.

Hjulopphengene ble modifisert etter «Elgtesten», blant annet i form av nye støtdempere med strammere returdemping og litt svakere demping rundt nullstilling. Resultatet er at de duvende bevegelsene over store ujevnheter er borte. Nå følger bilen veien mer. Det gjør at den på humpete vei kan føles som litt spretten og urolig, spesielt hvis vi sammenligner med biler i kompaktklassen. Over de små ujevnhetene og på ruglete asfalt er den derimot overbevisende komfortabel. De nye støtdemperne demper vibrasjoner og små ujevnheter effektivt.

De modifiserte hjulopphengene i kombinasjon med ESP (Elektronisk Stabilitets Program) gir A-Klasse svært kompetente kjøreegenskaper. Også første generasjon var svært så villig på svingete veier. Det høye tyngdepunktet til tross hadde den en sportslig karakter. Det inntrykket er ytterligere forsterket. Vår A 160 stortrivdes på svingete veier enten det var på norsk eller italiensk asfalt.

ESP trår til
I unnamanøveren er A-Klasse uproblematisk nå. ESP sørger for å korrigere for all tendens til over- eller understyring. Varsellampen avslørte at ESP begynte å jobbe allerede ved 75 km/t, men takket være ESPs effektivitet var en inngangshastighet på 90 km/t også mulig uten at det ble dramatisk. ESP reduserte da hastigheten til 75 km/t. Med fire voksne i bilen overstyrer A-Klasse allerede ved 75 km/t og vi merker tydelig at ESP bremser for å korrigere. Vi skal legge til at unnamanøveren ble kjørt på våt asfalt.

213.000 for en A 160 er forholdsvis drøyt. Det er mye å velge blant i kompaktklassen til denne prisen. Vår testbil, som har utstyrsnivået Avantgarde, koster 226.390 kroner. Da mangler det heller ikke noe når det gjelder sikkerhetsutstyr.

A-Klasse er en liten bil. Det merkes blant annet i form av begrenset sittekomfort og svak fjæringskomfort på humpete vei. I motorveihastigheter og på norske hovedveier har den derimot komfort på mellomklassnivå. Sikkerheten er det ingen grunn til å tvile på. ESP sørger for at bilen er lett å kontrollere i kritiske situasjoner og den passive sikkerheten er godt ivaretatt gjennom den spesielle karosserikonstruksjonen.

- Tekniske data for testbilen

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside