Først publisert i BIL 8 - 1998.

Bakgrunnen for å kjøre to «personbiler» ut i skogen ved Maarud Gaard for å prøve om de kunne duge som «offroadbiler», var grei. Med til sammen 1.500 solgte biler i løpet av første halvår, har Honda CR-V og Subaru Forester lagt beslag på 40% av 4WD-markedet her på berget. CR-V er i år landets desidert mest solgte blant de firehjulsdrevne bilene, uansett 4WD-system. Tidlig i juni passerte den 1.000 eksemplarer. I samme periode er det satt skilter på «bare» halvparten så mange Forester, men også det et imponerende antall, for den er dermed faktisk den mest solgte bilen med permanent firehjulstrekk.

Den spennende nykommeren Land Rover Freelander hadde vi også planlagt å få med i denne testen selv om den ikke kommer i salg her hjemme før i september. Den norske importøren bestemte seg imidlertid for ikke å låne oss den eneste bilen de hadde tatt inn til landet – forståelig nok – fordi bilens spesifikasjoner ikke stemte overens med det som blir standard når bilen kommer i høst. Dermed måtte vi dessverre glemme briten i denne omgang og la de to «etablerte» japanerne bryne
seg mot hverandre.

Interiør som gleder
Bak rattet på Honda CR-V er det ingen tvil om at dette er japansk; småkjedelig, men instrumentene er enkle og svært oversiktlige. Det lyse interiøret bidrar til følelsen av en trivelig «arbeidsplass».

Vi sitter høyt og har god sikt til alle kanter. Betjeningen av enkelte knapper og brytere virker litt rotete, her finner vi vri-, trykk- og vippebrytere i skjønn forening. Sitteputen i førersetet er i korteste laget, men ellers er innstillingsmulighetene tilfredsstillende. Midtkonsollen er utformet slik at den ikke gir særlig god støtte til høyrebenet. Polstringen på albuestøtten i døra er i hardeste laget til at det blir et naturlig hvilested for armen. Et bord til å vippe opp mellom forsetene gir plass til kopp og matpakke.

Førersetet i Forester har brukbar lengde på sitteputen, litt bedre enn i CR-V, og gir god sidestøtte. Det er også bedre støtte til venstre albue, og høyrefoten hviler mer naturlig mot midtkonsollen enn i CR-V. Her er det et mer enhetlig preg over knapper og brytere, og alle funksjoner er lett tilgjengelige. Har man sans for treimitasjon på midtkonsollen, vil Forester oppfattes som mindre kjedelig – rett og slett fordi det er mer kontraster og variasjon mellom lyst og mørkt interiør. Setetrekk og bekledning gir også her et lyst og trivelig inntrykk. Det er et imponerende antall smårom både rundt førerplassen og i bagasjerommet. Koppholder finnes det i baksetet, men savnes ved førersetet.
Testvurdering førerplass/interiør
Subaru Forester: 5. Honda CR-V: 4.

Ikke for det ekstreme
Ganske fort innså vi at det ikke hadde noen hensikt å tvinge disse to bilene gjennom de samme ekstreme øvelser som de andre fem bilene (se egen omtale). Vi måtte rett og slett prioritere å ikke skade bilene fremfor å se hvor «langt ut på jordet» de holdt tritt med sine røffere konkurrenter. For selv om bakkeklaringen er noe høyere enn på vanlige familiebiler, er ingen av de to egnet – eller beregnet – for terrengbruk. Et eksempel på bilenes begrensninger så vi da Honda CR-V skulle kjøre opp en bratt skrent. Ettersom bilen ikke har reduksjonsgear måtte øvelsen avbrytes. Bilen kom rett og slett ikke opp bakken. Da bilen derfor måtte rygges ned igjen, fungerte bakparten av eksospotten som gravemaskin. Bakkeklaringen er relativt god, men problemet er at overhenget bak (avstand fra bakaksel til bakre kant av støtfangeren) er for stort.

Det er en betydelig ulempe at bilene ikke har reduksjonsgear. Ned bratte veier eller skrenter må bremsene benyttes og da er det lett å miste kontrollen fordi bilen begynner å gli på tvers. Uten reduksjonsgear går det rett og slett for fort nedoverbakke hvis bare motoren skal bremse farten, noe som er vanlig praksis ved 4WD-kjøring i terrenget. Her iler vi til og understreker at vi kjørte Subaru Forester med automatgear. Velger du Forester med manuell gearkasse, har den reduksjonsgear.

Forhjulsdrevet Honda
Dårlige veier og vanskelig føre takler imidlertid begge bilene bra, selv om drivsystemene deres er vidt forskjellige. Honda CR-V er en forhjulsdrevet bil som ved behov automatisk blir firehjulsdrevet. På mellomakselen sitter det en clutch som styres av to oljepumper, en foran og en bak clutchen. Når for- og bakhjulene snurrer med forskjellig hastighet, oppstår det en forskjell i trykket fra de to oljepumpene og clutchen kobler inn bakhjulene.

Vi hadde ventet at det skulle være mulig å merke overgangen fra for- til firehjulsdrift ettersom dette er en ren av/på-funksjon. Men på regnvåte og sleipe grusveier var det ikke mulig å kjenne at dette ikke var en bil med permanent firehjulsdrift. Honda CR-V har rimelig bra fjæringsvei og akseptabel bakkeklaring. Hadde den hatt kortere overheng bak og vært utstyrt med reduksjonsgear og differensialsperrer – tre vesentlige kriterier i denne sammenheng – kunne den yppet seg mot de fem «ekte» offroaderne vi testet samtidig.

Stabil Forester
Det ville ikke Subaru Forester greid, selv om den har reduksjonsgear på modellen med manuelt gear. I motsetning til CR-V er Forester mer som en høy stasjonsvogn å regne. Riktignok er forskjellen i bakkeklaring bare 1,5 cm, men fjæringsveien blir for kort til at den kommer seg over de største gropene, selv om akselavstanden er 9 cm kortere enn på CR-V. Men her er det viktig å merke seg at Forester har automatisk nivåregulering på bakakselen, så den synker ikke ned selv om den lastes.

På grusvei klarer Forester seg bra. Selv i sedate Forester er det mulig å kjenne at Subaru vet hvordan man lager rallybiler. Med permanent firehjulsdrift ligger den fjellstøtt på veien. Forester har viskositetskobling på mellomakselen og varierer derfor trekk-kraften mellom for- og bakhjul, avhengig av hvilke hjul som har best grep. Vi kjørte Forester med automatgear, noe som langt på vei kompenserer for manglende reduksjonsgear. Men skal man trekke tungt og kjører mye med full last i bratte bakker, kan det være lurt å velge manuell gearkasse og reduksjonsgear.

Begge bilene har drivsystemer som sjåføren ikke trenger å tenke på. Det er ingen spaker eller knapper som kan brukes feil. Subaru Forester føles en tanke mer stabil, men det kan like gjerne komme av at man sitter lavere. Honda CR-V har fordelen av ren forhjulsdrift på tørr asfalt. Det vil, i hvert fall i teorien, spare bensin. Ingen av de to bilene vil ha nevneverdige problemer med å ta deg opp den siste kneika til hytta på fjellet – forutsatt at det finnes en slags vei der.

Ingen må lure seg selv til å tro at CR-V og Forester er terrengbiler selv om de har firehjulstrekk. Derfor har vi brukt samme skala for å bedømme terrengegenskapene som for de fem røffere bilene. Det gir også de lave
poengtallene uttrykk for.
Testvurdering terrengkjøring
Honda CR-V: 2. Subaru Forester: 1.

På søleføre
Både CR-V og Forester er typisk japanske biler, i den forstand at begge er lettkjørte. Det krever liten tilvenning før man føler seg vel bak rattet. Hondaen har kontant, men nøytral styring. Skarpe dumper kjennes godt i rattet. På underlag av typen «vaskebrett» henger ikke hjulopphenget helt med, bilen spretter og gir en følelse av å «flyte» oppå underlaget. På grusvei høres det lite støy fra hjulkassene samtidig som det er lite skrangling. Det menneskelige øret oppfatter det faktisk som det er mer hjulstøy ved kjøring på asfalt. Motoren har en hard gange ved turtall over 4000 omdreininger, men ved lavere turtall oppfattes motoren som godt støydempet.

Bak rattet på Forester merkes farten noe bedre enn i CR-V, sannsynligvis fordi man sitter lavere. Hjulopphenget jobber effektivt, og gir bedre kontakt med underlaget enn CR-V, men det er mer støy fra hjulopphenget her enn i CR-V. Både når det gjelder hjulstøy på asfaltvei og sprut opp i hjulkassene på grusvei, er Forester godt støydempet. På humpete, dårlig vei merkes ikke slag i rattet på samme måte som i Hondaen.
Testvurdering landeveiskjøring/komfort
Subaru Forester: 5. Honda CR-V: 4.

LES VIDERE:
- Konklusjon
- Priser og tekniske data

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside