Vinteren 1903 var en kvinne ved navn Mary Anderson på besøk i New York, der hun tok seg en bytur med en visker-løs trikk i snøføyka. Vognføreren måtte stadig gå ut for å børste snøen vekk fra frontruta for hånd, og forsinkelsene førte til at Mary Anderson to år senere tok ut det første patent på vindusviskere for kjøretøyer. Den var hånddrevet ved hjelp av en spak på innsiden av frontglasset.

Bilfabrikken De Dion Boutons sjefsingeniør Pol Ravigneaux fulgte opp med det første patentet for en tilsvarende vindusvisker i Europa i 1907. Han var også redaktør for bladet La Vie Automobile, der han snart annonserte for sitt eget produkt som han fremhevet som sikkerhetsutstyr.

Prinz Heinrich von Preussen, den bilglade broren til Keiser Wilhelm II, promoverte vindusviskerens fortreffelighet med den digre Benzen han besøkte England med i 1911. Samme år tok fotografen Gladstone Adams patent på et gummiblad i en holder av tre som kunne betjenes manuelt med en stropp som hang under dashbordet.

Komponent- og rekvisitaleverandøren Gabriel satte den straks i produksjon. Fra 1913 ble vindusviskere innført som standard på noen få amerikanske bilmerker – men de fleste unngikk viskere fordi de ble ansett som en distraherende faktor for sjåføren, som hadde nok av andre spaker å betjene på den tiden. Gadd vite hva de samme menneskene hadde tenkt dersom de hadde kjent til bilunderholdning, navigasjonssystem og mobiltelefoner….

Metall erstattet snart tre i bladholderne, og den vanligste plasseringen ble å feste viskeren over frontglasset for at sjåføren lett skulle finne håndtaket for å dra det frem og tilbake med samme utslag som viskeren selv. En eller flere ganger, avhengig av hvor mye som trengtes for å fremskaffe et brukbart kikkhull gjennom duggen og mellom dråpene som viskeren ikke kunne nå. Det ville si de fleste, for de første viskerne var kun ment å rengjøre et synsfelt rett foran sjåføren, småligheter som dødvinkler ble knapt skjenket en tanke.

 

De første ”moderne” vindusviskere
Etter at John R. Oishei kjørte ned en syklist en regnfull kveld i 1916, grunnla han året etter den første rendyrkede fabrikk for vindusviskere, Tri-Continental Corporation, senere berømt som Trico.   

I 1917 monterte også tannlegen Ormond E. Wall på Hawaii en slags midtstolpe foran frontglasset på bilen sin. Midt på stolpen var et senterledd som holdt en lang nal som stakk ut på begge sider og pendlet opp og ned ved hjelp av et veivstag, det hele var attpå til koblet til en elektromotor og dermed var prinsippet for den moderne vindusvisker på plass. Men først da lukkede biler begynte å bli vanlige på begynnelsen av 1920-åra ble viskere utbredt for alvor.

Andre pionerer foretrakk en hånddrevet visker som via overføringsstag tvang en separat visker til å bevege seg parallelt, slik at også forsetepassasjeren kunne se hvor det bar hen. Bosch grep ideen og lanserte en elektrisk drevet utgave av slike viskere for det åpne marked i 1924.

En annen løsning som ble ganske utbredt på 20-tallet, muligens fordi den var billigere, var luftdrevne viskere. Disse sto i forbindelse med over- og undertrykket i selve bilmotoren via en trykkluftsylinder. Problemet var at viskerne gikk saktere når motoren akselererte, og fortere når bilen senket farten. Først da man innførte et vakuumreservoar på engelske og amerikanske biler mange år senere ble problemet løst. Ja, Chevrolet kunne til og med tilby en ”vacuum booster” for å få skikkelig fart på bladene. Men da hadde elektrisk drevne viskere allerede fått et markant overtak i markedet.

Utifra mine egne minner fra barndommen kunne luftdrevne viskere være usannsynlig trege når en bil sto på tomgang. De sneglet seg i en kvartsirkel – pfff – tok så et par sekunders pause – og sneglet seg – pfff – like langsomt tilbake. For datidens sjåfører må de ha virket søvndyssende i trafikkfarlig grad!

Og minnes jeg ikke feil, var det spesielt eldre lastebiler som hadde slike innretninger. Ikke sjelden med bare en visker også! Likevel skal det ha vært luftdrevne viskere som først kunne fåes med flere hastigheter (Levert av Lucas fra 1936). Det var imidlertid ved elektrisk drift man først lyktes med selvparkerende viskere (1930). Defrostere kom også i 30-åra, først som ekstrautstyr og senere standard. Men så sent som i 1937 kunne Alfa Romeos dyreste modell leveres med egen visker for innsiden av frontruta!

Slitedeler er for øvrig tema i MotorBransjens mai-utgave, som utkommer dagen etter nasjonaldagen.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside