Først publisert i BIL 10 - 1997.

Chrysler Neon ble på rekordrask tid utviklet av Chryslers Small Car Plattform Team, og var nettopp et resultat av Chryslers nye måte å utvikle biler på. Det var dessuten en mer europeisk amerikaner enn vi kunne huske å ha sett på en stund, med hensyn til både størrelse og kjøreegenskaper. Neon er kvikk og livlig på veien, og automatkassen fungerer utmerket. Samtidig har den et uvanlig utseende, og kupéen virker overbevisende rommelig. Etter å ha testet bilen mot flere konkurrenter, hadde vi derimot flere ankepunkter også. Blant annet har motoren en hard gange, og plassen er ikke så god som den ser ut til ved første øyekast. Spesielt plassen i baksetet og bagasjerommet er mindre enn hos konkurrenter det er naturlig å sammenligne Neon med, for eksempel Ford Escort sedan, VW Vento og Toyota Corolla sedan.

Etter hvert som modellen har fått tid til å «gå seg til», har enkelte innvendinger blitt borte. Finishen har bare blitt bedre og bedre, og førersetene ble dessuten byttet ut på 1996-modellene. De fikk da betydelig bedre sidestøtte, og litt fastere stopping. Dessuten ble interiøret oppdatert, med friskere farger og et litt annet materialvalg som gjør at det gir et litt mer robust inntrykk enn i de første bilene.

Strupet i år
Da Bil første gang kjørte prototyp av Neon i Tyskland i 1993, regnet både fabrikk og importør med at Neon ville få en pris «godt under» 200.000 kroner. Året etter ble dette moderert til «rett under 200.000 kroner».

Neon er en kraftig plugg med 2-litersmotoren som eneste motoralternativ – det var heller ikke heldig under den siste omleggingen av bilavgiftene der høy effekt og stort sylindervolum blir straffet. For å fortsatt kunne holde seg under 200.000 kroners-grensen, ble Neon strupet til 100 hk, men beholdt de spreke ytelsene, som for eksempel en akselerasjonstid fra 0 – 100 km/t på 9,8 sekunder. Strupingen kom frem i samarbeide med fabrikken i USA, og gjelder bare for biler levert til Norge. Det er i første rekke toppeffekten som er borte, bilen har fortsatt et meget godt dreiemoment, og oppleves derfor som fleksibel og kvikk i trafikken.

I og med at Neon ikke har vært i salg særlig lenge, er det begrenset hvor mange lesere som har erfaring med bilen. Våre bruktbiltestere er nok ikke hundre prosent fornøyde med bilen, de har opplevd mange småproblemer. Chrysler-importør Møller US Import legger heller ikke skjul på at de er klar over problemet. På begynnelsen av 90-tallet opplevde de en eksplosiv økning i salget av personbiler, og importorganisasjonen og forhandlerne har ikke vokst i samme takt. Derfor er det ikke uvanlig at Neon-eiere må vente på deler, og at det kan være lange ventelister på verkstedene. Nå har imidlertid importøren sagt klart fra om at hovedmålsettingen ikke er ekstremt høyt salg av nye biler, og i større grad satse på bedre service for de konsentrere seg om de bilene som finnes på markedet.

Totalt ruller rundt 17.000 Chryslere på norske veier. Garantiordningen på 3 år gjør at hele 13.000 av disse bilene fortsatt er under importørens
garantibeskyttelse. Brorparten av disse bilene er selvfølgelig Voyager og Grand Voyager vare- og kombinertbiler, men det ble i 1995 og 1996 solgt totalt 1.700 Neon og 2.300 Stratus her til lands.

Full av kjøreglede
Når det gjelder driftskostnader, er det særlig to forhold som oppleves som lite positive for Neon. Verditapet på nye biler er foreløpig høyt, 30 – 40.000 kr pr år. Likevel er det grunn til å tro at dette prisraset ikke fortsetter ettersom bilen blir eldre, og at tapskurven deretter glatter seg ut. Spørsmålet er hvor mye denne kurven flater ut. Foreløpig er det modellene med mest utstyr som synker raskest i verdi, med ett unntak. Biler med automatgear ligger mellom 5- og 10.000 kroner høyere i pris enn biler med manuelt gear.

En testtur med to biler avslører lett hvorfor. Vi har også tidligere påpekt hvor bra automatkassen fungerer i Neon, selv om den ikke kan karakteriseres som moderne, snarere tvert om. Chrysler valgte bevisst å holde seg på en enkel tretrinnskasse, både for å holde kostnadene nede og for å bruke velkjent teknikk. Biler med manuelt gear oppfører seg adskillig mer nykkete enn biler med automat. Tolitersmotoren har masse moment, men når det ikke kombineres med en presis gearkasse og en clutch med god pedalfølelse, sier det seg selv at det er lett å tro at man har fylt kengurubensin i tanken.

Vår testbil var en 1995-modell med manuell gearkasse og 56.000 kilometer på tellerverket. Ved køkjøring oppleves denne bilen som litt vel stumpete, noe den faste fjæringen også er med på å understreke. Men nettopp den kontante fjæringen, den litt tunge styringen og den kvikke motoren, er med på å gi Neon fine kjøreegenskaper på landeveien, og det er slett ikke rart at importøren fort innså at dette var en bil som kunne brukes i bilsportsammenheng. Bilen har rett og slett masse innebygget kjøreglede.

Uvisse kostnader
Da Neon Cup ble etablert i 1995, ble den raskt en suksess og ga også importøren anledning til å studere hvor driftssikre bilene var. Nå har Neon Cupbilene kommet seg gjennom to sesonger, og erfaringene er svært gode. Drivverket ser ut til å være svært stabilt, og elektronikken
har heller ikke bydd på problemer. Til tross for at enkelte eiere ikke er helt fornøyd med driftssikkerheten på sine biler, bruker importøren blant annet disse erfaringene til å tilbakevise kritikken. Men når sant skal sies; Neon-eiere som har opplevd småproblemer med sine biler har alltid fått disse reparert på garantiordningen. Misfornøydheten skyldes nok i første rekke at køene på verkstedene er lange, og ikke minst at verkstedsoppholdene blir lengre enn ventet på grunn av forsinkede deler.

Uklarheten råder grunnen når man skal forsøke å finne ut av driftskostnadene. Et ubestridelig faktum er likevel at forsikringskostnadene er lave, og helt på linje med for eksempel Toyota Corolla. Serviceutgiftene er heller ikke avskrekkende, men serviceintervallene er på 12.000 km. Deleprisene er derimot nokså høye, unntatt de rene slitedelene som bremseklosser og lignende. Men en original dynamo koster nær 3.000 kroner, en clutch koster over 2.500 og eksosanlegget koster 3.500 kroner. Dette er nærmere 1.000 kroner dyrere pr del enn hva gjennomsnittet er for bruktbiler vi har testet de siste par årene.

Kun originale deler
Derimot har Neon et komfortabelt bensinforbruk på landeveiskjøring, men oppfattes som dyr i drift ved bykjøring. Uoriginale deler er nærmest umulig å oppdrive, ikke rart når man tenker på at garantiordningen forutsetter bruk av originale deler, og at det knapt finnes noen biler som ikke omfattes av garantiene.

Det høye verditapet bilens to - tre første leveår betyr to ting. For det første at bilen ikke var noen god investering for den som først kjøpte bilen, men også at bilen blir billig for dem som velger å kjøpe en brukt. Vår testbil hadde en prislapp på 140.000 kroner. Den hadde nesten et år igjen av nybilgarantien, og virket greit holdt. Med et fremtidig pristap på 10–15.000 kroner i året virker bilen som et brukbart kjøp. Det er i alle fall få andre biler i denne prisklassen som byr på samme kjøreglede som denne, tross alt, vaskeekte amerikaneren.

Neon er tydeligvis en bil som eierne tar stilling til. Enten er de nokså misfornøyd med service og kvalitet på bilen, eller de priser kjøreegenskapene så høyt at det tilsynelatende ikke spiller noen rolle om man må vente på bilen ved service. Neon er et sjarmtroll. Enten blir man sjarmert i senk, eller man blir skremt av trollet.

Tekniske data

 

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside