Greit for dem å si, jeg har bare så vidt sittet i en, og vet ikke om noen andre motorjournalister som har gjort det, før Autocars Steve Cropley fikk låne produksjonsnummer 8 av en kunde. Det er slett ikke sikkert at han får lov til å kjøpe noen ny Bristol noen gang. For publisitet er ikke det Bristol arbeider særlig hardt for å få.

Denne underlige bedriften, styrt med jernneve i mer enn femti år av Tony Crook, som solgte ut til en god kunde Toby Silverton. Men mangeogåttiårige Crook holder fremdeles et skarpt øye med operasjonene. Og Bristol kan utmerket godt tillate seg å nekte en kunde en ny bil dersom han ikke har oppført seg. Med en ”produksjon” på mellom 50 og 100 i året (tallet blir aldri publisert) til priser fra 1,5 millioner kroner (Fighter koster nesten det dobbelte), er det mer enn nok kunder til at det går rundt.

Og det på tross av eksentrisk innhold og stil, et typisk engelsk håndarbeid både utvendig og inni (kanskje tre-fire forskjellige skruehoder i interiøret. Og fjorårets vits på Bristol Owners Club’s sommersamling: ”Det er to ting som kan ses med det blotte øye fra Månen: Den kinesiske muren og glippen mellom karosseriplatene på en Bristol”) og en mekanikk som er amerikansk solid/primitiv. Bilene blir solgt og eierne elsker dem. Sannsynligvis på grunn av den unike blandingen mellom enorm eksklusivitet og lav profil.

Derfor vakte det litt oppsikt da Bristol fortalte, i 1999, at de skulle produsere en to-seters åpenbar sportsvogn som de skulle kalle Fighter. Det viste seg imidlertid at den var heller ikke noe som akkurat stakk seg frem. Brautende har disse bilene aldri vært. Bortsett fra i dynamiske egenskaper.

På tross av spesifikasjoner som inneholder gammeldagse Chrysler-motorer (stort sett V-åttere, men i Fighters tilfelle sitter det en V10 lastebilmotor fra Viper der), ukompliserte triangelarmer foran og stiv bakaksel (Fighter har riktignok også fått bakhjulene uavhengig opphengt), har bilene alltid gått som olja lyn, ikke minst fordi eierne som regel av vært av de samme olja lyn typene.

Og Fighter har vært spesielt godt oljet, jeg skal si det er en enorm forskjell på 1,8 meter oversiktig bredde og 2 meter pluss uoversiktlig, vanlig superbilbredde på små engelske landeveier. Nå blir den enda kjappere.

For etter at Bristol har produsert 10 eksemplarer av bilen med de opprinnelige spesifikasjonene, introduserer de tre forskjellige pakker. S er Sport og avleverer maks 660 hester (fremdeles snakker vi under 1500 kg). Spesifikasjonene forteller forresten om 628/660 hk, fordi de har innført et morsomt begrep: aerodynamisk overlading. Når bilen står stille, yter motoren 628 hk, når den går fort får innsugningsluften et ekstra ”kompressor”-trykk som øker hk-tallet til 660.

I S-utgaven skjer det ikke noe med chassis eller utseende, men i R (for Road Holding) pakken dukker det opp nye hjul og dekk, justerbar fjøring som senker bilen med 10 mm, og nye mål på forhjulsgeometrien. Det finnes også en C (for Competition) pakke der vi har enda lavere frihøyde, der det er kommet på nye aerodynamiske hjelpemidler foran og bak som faktisk både øker marktrykket og senker Cw-verdien til 0,255 (rekord for en produksjonsbil?)

Full pakke vil nå koste deg innpå 250.000 pund, før en eneste avgift. Og den blir solgt!

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside