Først publisert i BIL 8 - 1999.

Jeg har alltid hevdet at kjøregleden ikke er avhengig av prisen på doningen, og det står jeg ved enten det gjelder biler eller motorsykler. Denne gang er det et pent knippe biler av den sportslige sorten vi har samlet. Biler som på hver sin måte frir til de som liker å tilbringe tid bak rattet og som setter pris på en daglig eller ukentlig dose aktiv bilkjøring.

Med prislapper fra 230.000 til 550.000 kroner må det være noen vesentlige forskjeller mellom de seks bilene. Som billigste bil er Hyundai Coupe 2.0 egentlig et røverkjøp, en frekk kupé med en rimelig grad av hverdagsbil i seg. Dyreste er Mercedes SLK 230 Kompressor, en bil for entusiasten som gjerne vil ha litt vind i håret og har penger på bok.

Over Sognefjellet og på Vestlandet kommer SLKen til sin rett. Den råsterke 2,3-literen med kompressor stortrives i stigningene og på slett asfalt har den et veigrep og balanse som lett henter fram den lille snev av Fittipaldi du måtte bære inni deg. Rekkefireren er litt rå i gangen, men du verden for et fraspark. Når du dytter 193 hk i asfalten via 225/50 dekk, kjennes det som å bli løftet med en umåtelig kraft som ikke later til å ville ta slutt. Automatkassen passer motoren ypperlig, men jeg trives best med å kjøre den manuelt på de svingete veiene, har litt mer kontroll med kreftene og slipper ufrivillige kickdowns midtsvings.

På de dårlige partiene på veien mellom Turtagrø og Øvre Årdal må jeg holde hardt i rattet, og den ellers så lille og snertne toseteren føles plutselig tung og antyder at den trives beste i mer moderat cruisingfart. På slett asfalt er den derimot en liten racer og det er en utrolig god følelse å se ut over det lange panseret og kjenne at drivhjulene er like bak førersetet. Ingen sportsbil, men du verden for en nydelig bil for den som gjerne vil tilbakelegge noen mil med stil, og med vind i håret.

Luftig og elegant
I forhold til SLK er BMW 323Ci rene presisjonsverktøyet, spesielt på dårlig vei. Selv med sportsunderstell er BMWs kupémodell merkbart mer komfortabel, samtidig som den også er mer sportslig enn Mercedesen. Styringen er dessuten mer direkte og gir bedre kontakt med veien. Denne bilen er en nytelse når svingene kommer passe tett. Kommer de for tett merker du BMWs pondus, og understyringen er merkbart til stede. Nei dette er bilen for de lange etappene og de åpne svingene, i Vestlandets hårnåler føles den tung.

Nettopp det er den nye 3-seriens karakter. I forhold til forgjengeren har den vokst på alle områder, noe som har kommet komforten til gode. Luksus er heller ingen mangelvare. Sportsfjæring, Xenon lys, klimaanlegg og CD/RDS-radio er standard, men vår bil hadde likevel ekstrautstyr for drøyt 100.000 kroner, inkludert et fantastisk lydanlegg og en femtrinns automatkasse.

Automatkassen kler bilen godt, og passer rekkesekseren utmerket. I likhet med de andre rekkesekserne fra BMW er heller ikke 2,5-literen imponerende sterk på lave turtall og krever derfor en aktiv bruk av gearspaken. Når automaten gjør den jobben kan de 170 hestene utnyttes uanstrengt. Sekseren går silkemykt, og motorstøy er ikke noe problem selv når turtellernåla hviler mot rødmerket. Vil du har kvikke gearskift bør automatkassen få stå i posisjon Sport, og for aktiv kjøring på svingete veier kan manuell sjalting anbefales.

Grand Touring
Om BMW 3-serie har mistet litt av den sportslige karakteren, så er det nettopp den som dominerer i Honda Accord Type-R. Dette er en rendyrket racer. Uten endringer er den klar for noen heftige runder på Nürburgring. Utstyrsnivået er moderat, selv ikke med en prislapp på drøyt 440.000 er klimaanlegg standard.

Men kjøper du en Accord Type-R er det ikke for å få mye utstyr, denne bilen er utviklet med ett mål for øyet – å gi sjåføren mest mulig underholdning. Kjøreegenskapene er førsteklasses. Styringen er så presis at den grenser til nervøs når du kommer fra for eksempel SLK. Honda har virkelig gjort dette til en kjøremaskin, så balansert at du må kaste den inn i hårnålene for i det hele tatt greie å lokke fram antydning til understyring. Dekkene er ikke unormalt brede, men sammen med det kompetente chassiset har de et grep som går utenpå alle de andre bilene i følget og gir racingassosiasjoner.

Sjåføren holdes på plass av kraftige seter fra Recaro. Sidestøtten låser deg fast, og mens du i både 323Ci og SLK må bruker krefter på å holde deg fast i svingene, kan du i Accorden konsentrere deg fullt og helt om å ratte, geare og gasse.

Det siste er det enkleste i verden. Rekkefireren har en høyt splittet personlighet. Holder du normale turtall oppleves den som en snill og smidig og nesten litt hverdagslig 2,2-liter. Legg gasspedalen mot gulvet og la turtellernåla klatre over 6.000 o/min og du får et skyv som parkerer 323CI og SLKen ettertrykkelig. Dette er et fyrverkeri av en bil, men komfortabel og rommelig nok til å fungere som familiebil også. Og at Honda har funnet formelen for hvordan de skal få bilen til å ose av kvalitet, kan vel neppe brukes mot den heller. Vi har en klar favoritt.

Frekk og rimelig
At dyre biler gir kjøreglede er vel neppe noen overraskelse. Etter at en av bilene vi opprinnelig hadde planlagt å ta med på tur falt ut, ble Hyundai Coupe en aktuell erstatter. Riktignok kommer det en ansiktsløftet Coupe allerede i slutten av denne måneden. Konseptet er det samme, men forhåpentligvis er finishen blitt bedre. Interiøret er nemlig denne bilens svakeste punkt, imitert tre dominerer på dashbordet, og gir, sammen med generelt svak finish, interiøret et billig preg.

Unødvendig egentlig, for Hyundais sportskupé har mye å by på. For det første sitter en utrolig godt i de myke setene – her er det skikkelig sidestøtte, samtidig som forholdet ratt/pedaler er gunstig. Komforten er generelt god. Fjæring og demping er forholdsvis myk, noe som gir god komfort på dårlig vei, men uten at kjøreegenskapene lider.

På svingete fjellveier er Coupeen i sitt ess, bare dårlige dekk ødela litt av gleden for oss. Bedre dekk ville utvilsomt gitt bedre feste og mindre understyring. Koreanerne har her en bil som er utrolig lettkjørt og med god balanse. Er du på jakt etter en rimelig sportskupé er dette absolutt et alternativ, og den nye modellen er garantert ikke dårligere enn dagens.

Nøktern og kompetent
Nissan Almera er i utgangspunktet ikke en bil som vekker oppsikt, og selv om 2.0 GTi har fått mindre endringer i forhold til de enklere modellene er ikke dette en bil som gir hjertebank med sin tilstedeværelse. Heller ikke interiøret er i stand til å vekke sterke følelser. Hvite skiver på instrumentene er liksom ikke nok i så henseende.

Men sett deg inn og du er ikke et øyblikk i tvil om at du sitter en bil med sportslige ambisjoner. Bedre kjørestilling finner vi ikke blant de seks bilene vi har med denne gang.

Motoren gir derimot ikke GTi-assosiasjoner, ikke før turtellernåla passerer 5.000-merket og du oppdager at skal du hente det som bor i motoren får du finne deg i å bruke gearspaken flittig og presist. Sjaltingen er nemlig litt vag, og krever en nennsom hånd hvis du ønsker raske gearskift.

Det er først når asfalten begynner å svinge at Almeraen virkelig kommer til sin rett. Den presise og kontante styringen gjør presisjonskjøring til en overkommelig oppgave for de fleste, og balansen og veigrepet er perfekt. Dette er en bil som må kjøres, og helst kjøres aktivt for å kunne nytes. Og vi bør legge til at den trives best på god asfalt. Bakhjulsopphenget er nemlig fast i fisken og henger ikke helt med på skarpe ujevnheter.

Sjarmør med sting
I så måte er Peugeot 206 GTi klart bedre balansert. Ikke bare er veigrepet på dårlig vei bedre, fjæringskomforten ligger også et hakk over Almeras. Men om hjulopphengene er kompetente på småhumpete vei merker du at 206 er en liten bil når du passerer de store ujevnhetene. Den har rett og slett ikke den samme flyten som de større bilene.

Men skal vi sette fingeren på noe hos 206 må det være førerplassen. Alle i testlaget klaget over kjørestillingen. Du sitter høyt, rattet er plassert langt fram i forhold til pedalene og forsetene gir dårlig sidestøtte. At du sitter høyt er noe du raskt vil venne deg til, men at du ikke skal nå toppen av rattet uten å måtte lene deg forover passer dårlig i en bil som dette. Og for en GTi-bil med kjøreegenskaper som dette skal du sitte støtt i svingene og ikke være nødt til å klamre deg til rattet.

Bortsett fra dette er det ikke mye å sette fingeren på. Motoren gir et realt fraspark, og kjøreegenskapene er mer enn kompetente nok til å håndtere de 136 hestene motoren yter. Nydelig styrefølelse, og bremser som gir en imponerende stoppeffekt kombinert med at de er følsomme nok til at du kan ligge på grensen til ABS-aktivering, gjør denne bilen til det mest potente vi hadde med på tur, etter Accorden selvsagt. I en såpass liten og lett bil jobber toliteren relativt lett også på lave turtall. Men ved ca 5.000 o/min merker du at draget blir saftigere, samtidig som motorlyden også blir mer mandig.

Det må ærlig innrømmes av de tre småbilene i vår samling ikke gir samme status som SLK, 323i og Accord Type-R, men du verden så morsomme de er når svingene kommer tett og kjøreegenskapene kan nytes fullt ut. Og det er nå en gang slik at følelsen av fart ikke nødvendigvis krever høyt fart.

323Ci er født for «Grand Touring» og konge på motorveien, det samme gjelder også SLK 230 Kompressor. Accorden vil dra brutalt i rattet hver gang du passerer en asfaltbane, og er vår favoritt i kategorien «Familievennlig sportsbil».

Men har du ikke 440.000 å bruke på bil finner du mye kjøreglede i både Hyundai Coupe, Almera 2.0 GTi og ikke minst 206 GTi, og kanskje litt skreddersøm i form av oppgradert hjulutrustning og nye seter får plass på budsjettet.

LES VIDERE:
- Priser og tekniske data

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside