Feriekatalog for flærr fra fortiden

Bokanmeldelse: Noen bøker og filmer drømmer man bare om skal bli virkelighet en dag. Er man bilentusiast kan man stort sett skyte en hvit bil etter film-drømmene, men av og til kan drømmene bli virkelighet - i hvert fall på bokfronten.

Tor Ivar Volla
// Bilverden // BilNorge.no // 25-10-2005 // 09:31


Mediainfo	Abonnement

Nå har akkurat dette skjedd. I form av en ubeskrivelig praktfull cafébok som omhandler ni av Europas fordums racerbaner. Om hvor de befant seg, om de mest dramatiske hendelsene som engang fant sted der, hva som gjenstår av bygg og øvrige remedier, i hvilken grad disse er tilgjengelige for en turist, og hvor bevaringstanken for de respektive baner står pr. i dag.

Banene det handler om er Brooklands, den gamle betongovalen på Monza, tribuneanleggene ved Reims-Gueux, den glemte ”Südschleife” på Nürburgring, det engelske parkanlegget Crystal Palace, Helsinkis relativt nye (bygd 1965) men allerede glemte Keimola som ble mest kjent for den gigantiske 3-dagers dekkberg-brannen som følge av fyrverkeri i januar 2003, tsjekkernes Masarykring ved Brno, autobahn-stripa Avus i Berlin og kjempe-stadionet Linas-Montlhery i utkanten av Paris.

En ting er fotografiene. De er ikke bare utsøkte og mesterlige estetisk sett; de formidler også den unike atmosfæren som bare en forlatt og forfallen racerbane kan skape på en måte som nesten gir en entusiast klump i halsen - man kan praktisk talt ”se” stillheten som råder der i dag. Samtidig kan man uten overutviklet fantasi gjenskape folkemylderet, luktene og drønnene fra racerbilmotorer bare ved å studere bildene av de oppsprukne asfaltstripene eller de avflassede reklameskiltene på tribunene. Og fordi bildene er ferske, blir også kontrastene mellom den gamle og nye tid så markante. Spesielt gjelder det bildene fra Monza, Masarykring, Brooklands og Montlhéry, mens man får inntrykk av at tiden har stått fullstendig stille på Reims.

Dette er en forfatter (S.S. Collins) og en fotograf (Gavin D. Ireland) som skjønner hva formidling av stemninger dreier seg om, ikke minst i samspillet mellom tekst og bilder. La gå at de kan rote litt om hva som er nord og sør ved at teksten snur Monza-kartet bak-fram, dette tilgis uten snev av betenkningstid. Nei, det eneste de virkelig kan kritiseres for er at de skulle ha tatt med enda flere baner, uansett om de selv påpeker at de var nødt til å sette strek.

De kunne, om ikke annet, ha spandert to-tre sider hver på den nedlagte delen av Spa som engang gjorde den til verdens raskeste landeveisbane (Masta-rettstrekningen og den opprinnelige Stavelot-svingen), Solitude ved Stuttgart, Donington i England, Lasarte ved San Sebastian og muligens de av dagens franske landeveier som var Rouen-banen til midt på 60-tallet. La oss også ta med Roskilde Ring eller Gelleråsbanan ved Karlskoga, siden duoen likevel har vært innom Norden.

I en praktbok som dette står teksten ofte i skyggen av bildene. Ikke i dette tilfellet, nei! Forfatteren er ikke bare stinn av emosjoner om emnet, han river pinadø med seg leseren også, og det så det griner i svingene. Her blir man fortalt om romantikk på de lokale kafeene, om oppgjør og triumfer ute på banene, om statsoverhoder og berømtheter på tribunene, og om lokalbefolkning som ennå kan høre lyder av motorer og krasj spøke nattestid ved punkter der helter kjørte seg i hjel så tidlig som i 1913.

Forfatteren og fotografen konkluderer med sterk bekymring for at det som er igjen av banene blir sanert, selv om det skulle føre til en gjenoppliving av banen i ny og moderne form. De er fascinert av forfallet, men nærer samtidig et ønske om at restene blir ivaretatt – og vi mistenker at de har en drøm om at anleggene blir restaurert til sin fordums prakt, hvilket neppe er realistisk. Så oppfordrer de også leserne til å ta seg en tur til anleggene og nyte atmosfæren og inntrykkene før det er for sent. Herværende anmelder har faktisk gjort det. Og vil aldri angre på det.

Som et apropos til dette kan jeg nevne at da jeg besøkte Reims i 2003 var det fortsatt mulig å kjøre rundt den, mens to av de tre langsidene er stengt for biler i dag. I fjor var det fortsatt mulig å komme seg inn på Montlhéry, i dag brukes banen til teknologiske utprøvinger og man blir bestemt avvist av en portvakt hvis primære kvalifikasjoner til stillingen er bilhat, forakt for lokalhistorie og presse, null toleranse og like mye kjennskap til andre språk enn fransk.

Bilsportskribenten Nigel Roebuck skrev engang at han ikke kan forestille seg noen sport som gir sin egen historie mindre oppmerksomhet enn Formel 1 gjør. Derfor er det også i hovedsak små, lokale interesseorganisasjoner som kjemper det de kan for å drive kampanjer for, og skaffe midler til, å bremse forfallet av anleggene som engang satte distriktet deres på verdenskartet. DaimlerChrysler har riktignok eiendom på Brooklands og visstnok også noe i bygningene ved Avus, men selv en så stor aktør er neppe alene nok til å hindre at selv det mest umistelige av bilsport-minnesmerker vil gå tapt.

Boka heter ”Autodrome – The lost race circuits of Europe” og kan bestilles på www.veloce.co.uk. Å anbefale den på det varmeste gjør jeg ikke, da ”varmeste” helt enkelt ikke er superlativ nok. Men den vil gi den uinnvidde leser en helt ny forståelse av og perspektiv på hva gamle racerbaner dreier seg om, så nøl ikke med å unne deg den!