Det siste skyldes primært at jeg ikke fatter et eneste aspekt ved boka: Ikke hvem målgruppen er, ikke hva Jor prøver å fortelle, ikke hva han har lest av det rikholdige kildematerialet han henviser til, ikke hvem i all verden ”faggranskeren” som har gjennomgått boken er, ikke hva korrekturleserne har tatt seg betalt for, og sist men ikke minst hvordan forlaget Boksenteret Erik Pettersen & Co. AS i det hele tatt har antatt, enn si brukt utsøkt trykk og kostbart glanset papir på, et så likegyldig surriball som ”Bilen – en kjærlighetshistorie”. For visstnok er det en vedtatt sannhet at kjærlighet gjør blind. Men at en til de grader hvit stokk gir carte blanche til å utgi noe slikt som dette her, er nytt for oss.

Det triste er at boka kunne vært helt ålreit som en innføring om bilens økende kulturelle og sosiale betydning gjennom tidene. Det er slik den i utgangspunktet er bygget opp, og det er når forfatteren innimellom kommer inn på akkurat dette vidtfavnende temaet han for så vidt har noe vettugt å si.

Og bildene er vakre, slik de alltid er i bøkene fra dette forlaget. Men dette positive blir fullstendig borte i en feilfrekvens jeg aldri har sett maken til i noen bok. Etter å ha lest 102 av bokas 208 sider hadde jeg funnet ikke mindre enn 58 faktafeil, altså i gjennomsnitt over en feil pr. ark. Og da snakker vi ikke bare om småtterier og bagateller.

Man skulle for eksempel kanskje tro at Jor, som Mercedes-Benz-entusiast, i hvert fall tok for seg dette merkets historie ganske nøye. Og visst bruker han noen sider på det, men fordi han ikke har fått med seg at Daimler/Mercedes og Benz var to sterkt rivaliserende bilprodusenter de første 40 årene av sin eksistens, lager han et eventyr av en føljetong der folkene fra den ene fabrikken snart jobber for den andre, og omvendt.

Et annet sted i boka hyller han 1950-tallets 300 SL som ”Århundrets sportsvogn”, før han selv sabler ned kåringen ved å fortelle hvor fin bilen blir bare man lar et tysk firma ”restaurere” den med en 5-liters V8, 4-trinns automatgir, øvrig kraftoverføring og bremser fra SL-modellene 1989-2001, klimaanlegg og CD-spiller. Originalbilen kan altså ikke ha vært mye tess – og derfor slett ikke kvalifisert til utmerkelsen – dersom man skal følge et logisk resonnement av Jors egne betraktninger.

Så er det unøyaktighetene i språket: Med ”Ford T kom seg fram overalt fordi den var så høy” mener Jor at bilen hadde stor bakkeklaring. Billedtekstene er like ille: ”Og denne bilen forteller at ikke alle eksemplarene ble levert i svart”, er kommentaren til en avbildet Ford T – i svart!

Vi kommer heller ikke utenom kronologien i historiene, som er et eneste virvar: ”Delahaye var den første som rasjonaliserte sin produksjon og kom opp i 600 biler fra 1895 til 1899. De var nesten rene kopier av Mercedes” står det – men merket Mercedes dukket opp først sent i 1900.

”Panhard-Levassor ble av praktiske grunner snart til bare Panhard” – med ”snart” menes 1945, etter 55 års bilvirksomhet. Videre: ”Alfa Romeo Giulietta Sprint ble vist i Torino i 1950. To år senere var den bygget i 40.000 eksemplarer” – bilen ble introdusert i 1954. ”Corvette er betegnet som Amerikas svar på Porsche 911” – bortsett fra at tyskeren kom på markedet ti år etter amerikaneren.

Vi lar det være med disse eksemplifiserte advarslene mot å kaste bort penger på denne boka, i hvert fall hvis man vil lære noe om bilhistorie. Så var det konklusjonen, da. Etter mitt syn bør forlaget avtvinge forfatteren et løfte om å aldri nærme seg temaet bil igjen når han setter seg ved PCen, og dernest bør de kaste hele opplaget på bålet. Og terningkastet? Det lar vi gå samme vei!

Tittel: Bilen – en kjærlighetshistorie
Forfatter: Geir Finn Jor
Utgiver: BokSenteret
ISBN 82-7683-351-9
216 sider
Format: 230 x 280 mm
Veil. pris: kr 448,-

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside