370 sider fart - og ikke minst fest!

BOKANMELDELSE - Nok engang har Veloce Publishing kommet med et bilsporthistorisk mesterverk. Denne gangen tar de oss med til øya New Providence på Bahamas, der de nærmest myteomspunne Speed Weeks fant sted ved byen Nassau mellom 1954 og 1967.

Tor Ivar Volla - MotorBransjen
// Bilverden // BilNorge.no // 18-08-2006 // 10:50


Mediainfo	Abonnement

Mytene skyldes at mye av det som foregikk i løpet av disse ukene, er innhyllet i et glemselens slør. Årsaken var dels temmelig kaotiske forhold, blant annet lånte deltakerne gjerne hverandre bilene sine til de forskjellige racene uten alltid å informere arrangørene om dette.

Dels ble også mye innhyllet i glemselens omtåkede slør, som en konsekvens av at alle de store hotellene sto i kø for å holde gigantparties hver eneste kveld, med opptil 500 gjester. Mange gikk ikke til sengs før sola var godt oppe, døgn etter døgn, og av denne grunn startet de daglige racene et stykke utpå dagen.

Umenneskelig
Forfatteren Terry O’Neil har derfor påtatt seg en nesten umenneskelig jobb for å rekapitulere hva som egentlig skjedde i løpet av disse 13 beruse(n)de årene. Han brukte seks år på å drive research på både Nassau og andre mindre berømte bilracearrangementer, med den grundighet som spesielt britiske bilbokforfattere er mestere i.

Og han har fått det til så det holder: Boka inneholder godt over 1000 illustrasjoner, hvorav mange i farger. Papir og trykkvalitet er av ypperste klasse. Hvert eneste heat er skildret både i tekst og tabeller, fra sportbilracene som var hovedattraksjonen og ned til gokart-heatene og de uhøytidelige innslagene der tidens mest navngjetne førere freste rundt på den tidligere flyplassen i standard VW-bobler.

O’Neill har i motsetning til mange av sine kolleger og konkurrenter også husket det aller viktigste: Å finne og oppsøke førstehåndskildene. I denne sammenheng har han ikke minst vært smart nok til å få et par kvinnelige førere til å tømme harddisken for minner – de var jo på mange måter sentrum for oppmerksomheten i denne mannsdominerte sporten, holdt seg antakelig relativt edrue, og fikk derfor med seg det meste som hadde verdi på den aktuelle ukas sladder- og ryktebørs.

Velkrydret
Derfor er det også en god del krydder å finne i teksten, og la oss gjengi et par eksempler:

1) To biler kolliderte i en sving. Førerne krabbet ut av vrakene, overmodne for gjensidige anklager, da de oppdaget at det befant seg et øltelt på den andre siden av gjerdet. Siden bilene var ukjørbare, klatret de like gjerne over for å reparere i fellesskap og vennskap etter siste natts fest, og samtidig starte forsingen til den kommende.

2) En Ferrari-fører kommer ulende rundt en sving og finner veien blokkert av en mindre Porsche som ikke bare er i tett trafikk, men som prøver å unngå en annen deltager i full piruett.

Sammenstøtet mellom Ferrarien og Porschen er uunngåelig, Porschen treffes rett bakfra og nærmest tar av idet den kastes hundre meter forover av det formidable skyvet. Men Porschen var like kjørbar, og føreren strålende fornøyd etterpå - fordi smellet skjøv ham tre plasser fram i feltet!

Ymse interesser
Nevnes bør også Stirling Moss som vant et av de mer betydelige racene med nesten en runde til gode på toeren – mens han hørte på bilradioen. Historien forteller riktignok ikke noe om han hørte på den lokale stasjonen med direkte overføring fra racet.

Noen av gutta var på sin side mer damefikserte enn andre; den spanske markien Alfonso de Portago bestilte ikke bare en lugar for seg og kona på passasjerskipet til og fra Nassau; han fikset også en separat til elskerinna.

Og på en lokal båttur vendte Ferraris senere Formel 1-førstefører, Lorenzo Bandini, til de grader opp-ned på en lokal skjønnhet bakerst i båten at resten av det celebre følget samlet seg beskjemmet i baugen!

Gullalder
Så selv om boka omhandler en i Europa mindre kjent bilsporttradisjon som dertil for lengst er blitt historie, nøler vi ikke med å anbefale den.

Den skildrer tross alt et ledd i det mange anser for sportsbilracenes gullalder fra Jaguar C-type til Ford GT 40, med førere som rangerte fra de internasjonalt helproffe til lokale amatører, i en tid da selve det å være med på en ukelang karibisk fest og blanke pokaler for alt mulig var viktigere for de fleste deltakerne enn startpenger og vinnerbeløp.