Ulike vesen
Jeg har møtt en del av landeveiens engler i min tid. De tyske kan være tøffe nok, men de er fullstendig uproblematiske, man kan til og med prate med dem.

De amerikanske er fantastiske, selv om de først, gjennom høyttalere, ber deg gå ut av bilen og legge armene oppå biltaket før de kommer og hilser på deg.

De japanske er komplett høflige og føler seg så ille til mote ved ikke å kunne noe annet enn japansk at de som regel lar deg kjøre videre etter forsiktig å ha pekt ned i en håndbok med bilder av noen skilt.

For ikke å snakke om de skandinaviske. Bare hyggelige, ikke noe stress og greie oppgjør (bortsett, kanskje, fra noen mc-folk som tilhører domsavsnittet i Roskilde).

Ramme alvor
Men når det står Gendarmerie Nationale på bilen eller motorsykkelen, virker det aldri like hyggelig.

Han siste som stoppet meg, nøyde seg ikke med å forklare meg at han ga blaffen i om han ikke snakket eller skjønte engelsk. Det var min forbanna plikt å snakke fransk til ham – han klarte til og med å flashe en fallskjermjeger-plakett på brystet. Fallskjermjeger og 20 km over en fartsgrense!

Disse gutta er komplett humørløse, de er bevæpnet, de bruker battle-støvler som åpenbart har vært pusset og polert hver dag de siste 14 årene, jeg mener – her er det attityd! – og de krever oppgjør på stedet.

Så da jeg så noen av dem i en av hallene på Paris-utstillingen, jovialt demonstrerende ”spaceage” fartsmålerutstyr, bestemte jeg meg for å lære litt mer om det.

Fra nå av skal jeg oppføre meg skikkelig på franske motorveier. Det vil si: jeg skal gjøre alt jeg kan for å holde meg unna. 

Disse folkene er for det første militære. De er ikke politi, de er en elitegruppe fra militæret, og bor i brakker og kjører full militær drill. Ikke underlig du merker en annen stemning med en gang du forsiktig kommer ut av bilen. Og plutselig så jeg det – symbolet deres er ikke akkurat noen olivengren, men en gammeldags granat med flammene fossende ut!

Over alt
Det er 100.000 av dem, de dekker nesten hele Frankrike, 80 prosent av hver eneste kvadratmeter, og de har et budsjett på 8.000 millioner euro pr. år. Deres tekniske arsenal er enormt, transportfly, helikopter, og alt som hører til for effektiv landeveisovervåking selvfølgelig. Plutselig blir 130 km/t toppfart på motorveien ganske seriøst.

Og når det har stått 110 km/t ved regn, starter du ikke akkurat en akademisk diskusjon om hva som egentlig er regn, og truer med å ringe til Staff eller Stabell. Du betaler!

Bli tatt i 20 km over, og det koster deg 135 euro. Derfra går det oppover. Gleden over å touche 180 kutter 1.500 euro av feriebudsjettet ditt.

Kjør uten forsikring eller glem førerkortet, eller identifikasjonen hjemme, og vi kan snakke 15.000 euro, kanskje et års førerkort-tap, eller inndragning av bilen.

Kjør i påvirket tilstand mer enn 50 km/t for fort, og forårsak en ulykke som gjør at motparten blir arbeidsudyktig i mer enn tre måneder. Da får du minst 75.000 Euro, pluss mulighetene for inndragning av bil og inntil 5 år i gitteret.

Cash kontant
Og tro ikke du kan sitte og vente på forelegget hjemme. Oppgjøret skjer der og da. Kredittkort eller utenlandsk valuta aksepteres ikke.

Hvis du har klart å opprettholde en sivilisert tone, kan det hende de frakter deg til den nærmeste minibanken for å hente kæsj. Bare gjør det. Ikke forsøk å diskutere. Gidder de ikke hjelpe deg, må du la bilen stå, og finne spenna selv.

”Alt vi sier, er sant”, lærte jeg på bilutstillingen. ”Vi plikter ikke å vise deg en utskrift eller et foto eller noe som helst som dokumenterer hva du har gjort. Sier vi du har gjort det, har du gjort det. Og du behøver ikke spørre – vi får ikke noen bonus for det vi henter inn. Hvis du mener du ikke har gjort noe feil, er det du som må bevise at vi lyver”. 

”Når er det du skyter meg da?” Spurte jeg og så ned på hylsteret.

”Vi skyter bare for å redde liv”, svarte han gravalvorlig. ”Men vi kan arrestere deg for å banne til oss. Det er nemlig en forbrytelse. Og hvis du motsetter deg arrestasjonen, bruker vi håndjern, og det kan gjøre vondt” la han til.

Æresord. På franske småveier kommer jeg kanskje til å prøve meg innimellom, fremdeles. Men på motorveiene? Se glorien over bilen.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside