Da turbo erobret F1

Da turbo erobret F1

BOKOMTALE: En bok om Renaults Formel 1 satsing med den revolusjonerende turbo-motoren i 70-årene, høres spennende ut.

Jon Winding-Sørensen
// Bokomtaler // BilNorge.no // 01-02-2009 // 12:38


Mediainfo	Abonnement

God indeks

Et av problemene med en god indeks, er at det da blir veldig enkelt å ta stikkprøver av en bok. Alltid hvis jeg får en bok som skal fortelle noe om bilhistorie eller tekniske fremskritt eller milepæler, sjekker jeg i indeksen om det står noe om Tatra eller Bucciali. Mangler de, er boken allerede karakterisert som overfladisk i mitt hode.

Så når noe av det mest vanvittige som er gjort i Formel 1 historien, den første lyn&torden turbomotoren, presenteres mellom stive permer, er det klart jeg sjekker opp Denis Jenkinson i indeksen. Ingen journalist har vel beskrevet denne perioden bedre, eller med mer entusiasme, enn den lille, snodige mannen som hver måned hadde sine epistler i Motor Sport.

Det eneste stedet han er sitert i denne boken i er en lang, ganske statisk, fortelling om presentasjonen av RS/01 i mai 1977. Det var nedtur nummer 1.

Den neste nedturen er når jeg ser at nesten to tredeler av boken dreier seg om ”det som kom etter”, biler og løp fra 1980 og fremover. Da begynte jo 3-liters Cosworth å fade ut, og alle gikk over til turbo. Bokens omslag lovte meg nemlig at dette skulle dreie seg om årene fra 1968, til RS10, twin-turbo raketten som debuterte i Monaco 1979 (da ingen av Renaultene kom på resultatlisten).

At det er for mange korte løp-etter-løp beskrivelser, der alt for stor del av plassen brukes på startfelt og resultater, uten særlig dybdebeskrivelse, gjør heller ikke sitt til at jeg synes den – så langt – er veldig spennende.

Bildeløft

Men når jeg begynner å se på bildene er det mange som aldri har vært vist før. Særlig når det gjelder utviklingsfasene, fra de første årene da både Alpine-navnet sto sterkt, og da den gamle hedersmannen Amédée Gordini fremdeles blandet inn i operasjonen, og frem til Renault overtok det hele selv.

Dette løfter virkelig boken. Mange av disse bildene tyder på at forfatteren har hatt tilgang til folk som var hands on i denne perioden. Synd da, at vi ikke får litt mer tekniske data. Hestekraftkurver fra de forskjellige motorene for eksempel, eller resultatene fra de omfattende vindtunnel-øvelsene.

For meg slutter denne boken på side 100. Derfra begynner omtalene av løp etter løp med minimalt med mennesker og alt for lite om den tekniske utviklingen som fant sted i perioden. Men fem til 1977-utgangen er boken briljant. Vi er bare 30 år tilbake i tid, men bare hør på forskjellen fra dagens stramt regisserte, nesten deltakerløse Formel-1 sirkus.

Svunnet tid

Den 16. juni 1977 fant Renault-folket ut at bilen deres ikke var klar for debut i det franske Grand Prix. Dermed gikk det et telegram (husker du telegram?) til Royal Automobile Club i London som arrangerte det britiske Grand Prix på Silverstone en måned senere.

RAC hadde allerede 37 påmeldte biler (nesten det dobbelte av fjorårets F1-biler), men hadde bare 26 startplasser. Derfor måtte de mindre lagene kjøre en før-kvalifisering. Det eneste som lignet på dagens situasjon, var at lille Bernie Ecclestone var keiser da også. Så han bestemte at den lille nybegynneren Renault skulle slippe å kjøre kvalifisering. Deres påmelding ble akseptert, og de skulle bare kjøre trening for å konkurrere om vanlige startplasser.

Turbomotoren ble ikke akkurat oppfattet som noen stor trussel da. Bare en bil til start og den måtte bryte på grunn av turboknekk. Det var vel ikke før i Monaco året etter at den første Renaulten kom til mål.

Tekanna

Ken Tyrrell døpte bilen til ”den gule tekanna” på grunn av plystringen fra turboen, og laget ble gjenstand for mye oppmerksomhet da det presis klokken 12.30 satte seg ned ved et langbord for å spise en større fransk lunsj, mens alle de andre lagene løp omkring og prøvde å få orden på bilene siden.

Dette Silverstone-løpet var for øvrig starten på et annet, nå avsluttet, eventyr også. Michelin var tilbake i toppsjiktet.

Tidligere har jeg bare lest Roy Smith i artikler og klubb-blader, jeg tror dette er hans første bok. Han har åpenbart Alpine-Renault dilla, for nå jobber han med en ny bok som skal dreie seg om de atskillig mer suksessrike sports-prototypene fra Alpine Renault.

Mens vi venter på den skal jeg ikke akkurat fraråde deg å se nærmere på denne F1-boken. Spesielt hvis du synes du trenger en god oversikt over F1 løp og resultater fem til annen halvpart av 80-årene – da Renault hentet 1200 hestekrefter ut fra sin 1,5 liters motor, er dette noe du vil ha glede av.