Det er ikke så få av dere som skal til Paris i sommer, med sluttadresse Disneyland. Ikke vet jeg hvordan dere skal komme dit, men ta nå og lei en bil da, dersom du ikke allerede har kjørt ned med en, og ta kurs østover på A4.

På samme avkjøring som den som går til Disneyland, vil du se at du også kan finne frem til Vallée Village, og her er løsningen.

Shopping-mekka

Vallée Village er en av Europas største shopping outlets. Det er altså ikke de merkevarene som selges i de dyreste forretningene i Paris akkurat nå – det er de som ikke ble solgt der i forgårs. De ender på dette enorme shopping-området til priser du bare kan drømme om.

Og for folk som fremdeles spaserer på Karl Johan med solbriller der du kan lese enorme merkelogoer på stengene, og hvor solbrillene er sementert på plass oppå hyssingen, selv etter klokka 10 om kvelden, burde dette være mer enn fashion nok.

Her har du med andre ord alle muligheter til å få en tur på landet for deg selv.

Men det er smart å legge en nødplan (”man vet jo aldri hva som kan hende”) og vise ungene hvor bussen tilbake til Paris går, og fortelle mor hvor alle gratisbussene som forbinder handleparadiset med Paris-paradiset går fra. For her er det de beste muligheter for at du dessverre blir litt forsinket.

Champagne

Tre kvarter etter tårevåt avskjed ved utkjørsel 9, kan du være i Reims. Men er du smart, har du lagt inn Ay på GPS’en. Da kommer du til hjertet av champagne-området. Champagne-hovedstaden Epernay rett rundt hjørnet, men du skal bevege deg til en produsent som heter Philipponat.

Dels fordi han har noen eksepsjonelle etiketter (han er en av de få som lager viner med druer utelukkende fra egne vinmarker), men hovedsaklig fordi han har en slags god, gammel norsk forbindelse.

Før Bertel Otto Steen begynte med biler, for mer enn 100 år siden, hadde han en rekke import-agenturer. Gilette og Winchester blant andre. Da han så at det gikk an å leve av biler, ga han fra seg alle disse andre agenturene til sin kompanjong – bortsett fra St. Marceaux – et champagnemerke.

Helt til langt opp i 50-årene fortsatte han som agent for denne noble produsenten, før Bertel O. Steen ble en virkelig bilgigant og ikke kunne rote med alt for mye annet.

St. Marceaux-navnet forsvant, sammen med et par hundre andre champagneprodusenter, men det viste seg at akkurat denne merkevaren var det Philipponnat som hadde overtatt.

Til sitt 100 års jubileum fikk BOS laget noen flasker champagne som ble utstyrt med de gamle St. Marceaux-etikettene, og på bedriftsmuseet vil du finne noe av det gamle reklamematerialet. Og hos Philipponnat vil du finne hyggelige folk som kan lære deg et og annet av den edle vitenskap de praktiserer.

Reims

Du må i alle fall gjennom Reims for å komme tilbake til Paris igjen, så se etter bilmuseer under POI på navigasjonshjelperen.

På veien passerer du forresten et moderne bygg der det står Champagne Bruno Paillard. Ta av deg din mentale hatt og hils – eller enda bedre, prøv å finne en av hans roséviner (det er ikke enkelt, han er eksklusiv) – men vit at dette er det yngste Champagne-navnet som finnes.

Han var egentlig vinoppkjøper for de andre champagne-produsentene (de fleste produsentene blander druer herfra og derfra) men fikk tillatelse av champagnekartellet (eller hva det heter) til å starte som produsent. Han solgte blant annet deler av sin trivelige veteranbilsamling, en 2,4-liters Mk 2 Jag og en Citroën TAV, for å få nok startkapital 

Museum

Men så kommer du til en brakkeliknende bygning, ikke langt fra Reims sentrum (du har passert noen av de store Champagnehusene på veien, men glem dem, du er ferdig med slikt nå) og betaler en symbolsk sum for å slippe inn.

Dette er et av de underligere bilmuseer som finnes. Det er grunnlagt av en ganske eksentrisk bildesigner ved navn Philippe Charbonneaux.

En snurrig skrue som vel har gjort noen av de grusomste karosserier i historien, spesielt på vare- og lastebiler. Men som også har noen virkelige juveler bak seg.

En gang jeg intervjuet ham ble det hele så forvirrende at vi ble i grunnen enige om at han hadde jobbet hos GM i USA, hos Bugatti (med type 101) og hos Renault samtidig.

Han er mannen som klarte å tegne om en Renault 16 til firedørs, slik at den eneste grunnen til modellens suksess, den store bakdøren, forsvant. Han endte sin karriere med en lang serie såkalte ”Ellipsis” der hjulene var montert i et 1-2-1 format. 

Men det er ingen grunn til å fortelle mer om museet, du skjønner hva jeg mener når du ser bildene her.

Spøkelser

Nå håper jeg solen står litt lavere, for nå setter du GPS’en på Geux. Nå skal du nemlig oppleve spøkelser. Du blir dirigert ut til et ganske øde område, der det er full utbygging av veikryss og industribygg.

Men plutselig passerer du en liten, upretensiøs restaurant – der la Mike Hawthorene igjen nok frø til at det ble barn av det, høsten før han døde, var det ikke da han kjørte Ferrari og banket sjefen selv, Juan Manuel Fangio? – og du har den fantastiske langsiden på Grand prix banen ved Reims foran deg.

Du bør nok kanskje ha lest deg opp litt, for nå skal du drømme om hvordan Auto Union vant en-to over erkerivalen Mercedes i 1939. Her hvor Schorsch Meiers bil nesten brant ut under et uheldig depotstopp men han kom i gang og styrte med en hånd i langt over 200 mens han holdt den andre i været for å dempe brannsmertene.

Her hvor Colin Chapman, i et av sine få GP-løp, totalte Vanwallen sin. Hvor fete Toto Roche surra sånn med start-og målflagg, at ingen egentlig ante hva som skjedde.

Hvor Raymond Sommer spant sin utrolige Maserati, hvor Fangio firehjulsdriftet sin 250 F mens Moss forsøkte å dytte i gang sin BRM i kokende hete og nesten besvimte av anstrengelsene.

Hvor Musso døde i sin Dino, og hvor, mange år etter at Formel 1 hadde forlatt banen, Beltoise sikret en av de første Matra-seire noensinne.

Mimring

En fantastisk bane der man stengte landeveissystemet i flere døgn ved de store løpene, og der det fremdeles er nok av de opprinnelige veiene til at man får en frysende fornemmelse av hva det var disse fortidens gladiatorer egentlig drev med.

Og det er her jeg mener at du kanskje kommer til å bli litt forsinket. For her må man parkere. Rusle forbi de falmete depotene og sparke i sanden, kanskje dukker det opp rester fra motorvraket til Von Brauchitsch, gå bort til de rustne restene av tårnet der man fant olje- og bensinselskapene.

Rusle en tur opp på de enorme tribunene og sette seg i Jean Pierre Wimille-avdelingen, lukke øynene og høre kompressorbrølet der de akser helt nede fra La Garenne-restauranten.

Eller nøy deg med den forsiktige lyden fra Mac Frazers Lotus 11 (og glem at han døde runden etter) eller det potente brølet fra Bristolene som vant klassen i 12-timersløpet, etter at de hadde bomba på Le Mans helgen før.

Og glem det nymalte dommertårnet. Det er såpass bra fordi noen skal selge en 1939 Auto Union, hentet fra Russland og fantastisk bygget opp av Crosthwaite & Gardiner (chassis nr. 19, kjørt her av Hans Stuck, far til dagens Stuck) til en sjetteplass.

Da måtte selvfølgelig Bonhams, som auksjonerer den bort på Pebble Beach, lage en film av den på dagens Reims-veier.

Og plutselig forsvant litt av magien.

Halvannen times tid hjem til Paris, selv om du må plukke opp mor og ungene på veien hjem

SAMLESIDE: BILMUSEER I EUROPA

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside