Kvinnfolk bak rattet

BOKOMTALE: Nå har rattende, raske damer fått sin bok. De hadde fortjent bedre.

Jon Winding-Sørensen
// Bokomtaler // BilNorge.no // 05-04-2010 // 09:34


Mediainfo	Abonnement

I originalutgaven var ”Femmes Pilotes de Course Auto” av Jean-Francois Bouzanquet, en underlig bok. Jeg husker jeg bladde gjennom den da den kom ut på franske ETA-forlaget for et par år siden.

Temaet var spennende, kvinner som hadde kjørt konkurransebil. Men da jeg ganske raskt oppdaget at Violette Morris, fullstendig uinteressant som fører, men med en viss Se-og-Hør-type interesse fordi hun var en skrikende traktorlesbe og aktiv gestapist under den tyske okkupasjonen, hadde fått mer enn dobbelt så stor plass som for eksempel Elisabeth Junek, ga jeg opp.

Junek som ledet det tøffeste av de tøffe løpene, Targa Florio, foran de tøffeste av de tøffe førerne, Chiron, Divo og Campari i mange runder før vannpunpa røyk på hennes Bugatti, hadde jommen fortjent mer enn to sider i en bok på til sammen 180.

Når hele sider blir brukt til fascinerende innslag som ”Foto av en ukjent skjønnhet sittende på panseret til en Alfa Romeo 3-liter RL Super Sport…” eller et helsides portrett av ”fru Mildred Bruce var nydelig, lita, rødhåret med ertende øyne…” ble det hele litt for fransk for meg.

Men oversatt til engelsk, blir det hele enda underligere. Fast Ladies heter boken slik den er utgitt av Veloce.

Det står ikke hvem som har oversatt den. Så vi har en sterk mistanke om at det er forfatteren selv. Det er i hvert fall gjort av en som verken er særlig god på engelsk, eller i å slå opp på riktig sted i ordbøkene.

Det er for eksempel 25 linjer om vår egen Greta Molander: ”It was on the road to Monte Carlo that our woman racing drivers resumed their exploits, more in tuned saloon cars as sports cars appeared only in dribs and drabs.”

Eller: “She was to continue driving in historic rallies for a long time, as full of good humour as ever, and cursing behind Sunday drivers who dawdled on her roads”.

Hjælp!

Det blir så vanvittig at det står at Annie Soisbault vant på Monza, foran Enzo Ferrari (”ahead of”, og ikke, slik det var ment som, foran Ferrari som altså befant seg i depotet eller på tribunen). Opplysningen om at gamle Ferrari kjørte løp på Monza i 60-årene, burde vekke oppsikt.

Men, på den annen side, dersom man leser det lange kapitlet om fr. Soisbault, senere fru markien av Montaigu, kan man lese det hele som en dokumentar fra overklassens faste trekant-rute:

Paris-Megeve-St. Tropez i 60-årene, med innslag av Bardoter, Saganer, Karajaner, Grecoer, Barclayer eller Hollidayer tilføyd en og annen Aston Martin, Jaguar, Porsche og Ferrari. Det er bare det at den slags bøker finnes det så mange andre og meget bedre av.

Skal jeg være snill, så har boken to gode elementer. Et register på utrolige 600 navn på kvinner som på en eller annen måte har satt et slags avtrykk etter seg i historien om raske (eller ikke) biler.