Ikke bare kjørte vi hjem det som må være en av dagens beste og mest brukbare superbiler. Vi tok en omvei som brakte oss innom noe av det morsomste du kan finne forholdsvis nordover med utgangspunkt i Stuttgart.

Eller hva skal man si til denne ruten: til Kienle, antakelig verdens største 300 SL spesialist, både når det gjelder salg og restaureringer. Og når jeg sier 300 SL, snakker jeg en superbil som gir alle over 50 fuktige øyne.

Til Melkus, Dresden, tidligere ØstTyskland som bygde sportsbiler med råtrimmet Wartburg-motor, og dører hengslet i taket.

Til Gullwing GmbH, også Dresden, der de bygger noen nydelige, moderne replica av 300 SL, med en bakaksel som gir deg mulighet til å overleve, og med moderne drivlinjer.

Via et serviceverksted i Hamburg (en gul lampe blant instrumentene) til Königsegg, der vi var de første utenforstående som fikk ta del i den nye Agera i bevegelse. Og for en bevegelse!

Magiske 300

2.500 km som startet med klassisk innkjøringsopplevelse – tenk deg selv å forsøke å holde en bil som dette under 150, på åpne trefeltere med fri fart. Deretter det ene forsøket etter det andre på å sjekke det derre med 300 pluss.

Men hver gang speedometeret tydelig viste mer enn 300, fikk GPS-trackeren oss ned på jorda igjen, med klar beskjed om 297,3 og liknende triste verdier.

Vi nådde mer enn 300 til slutt, heldigvis – av alle steder i en lang, slak kurve, men fullstendig stabilt, ikke antydning til primadonnanykker.

Det var da vi også virkelig fikk slått fast at hekkspoileren virker. En skikkelig nedbremsing, sannsynligvis målte den mer enn 1G over mesteparten av øvelsen, og hekken satt som klistret, jeg tror ikke ABS’en slo inn en eneste gang.

Fra skepsis til beundring

Egentlig var jeg litt underveldet da jeg for første gang møtte denne nye 300SL-arvtakeren på Frankfurt-utstillingen i fjor.

Ikke syntes jeg den var særlig pen, ikke syntes jeg spesifikasjonene vær særlig superbilete heller, og dørene i taket syntes jeg bare var et pompøst, jålete innslag.

I dag kan jeg bruke en halv time på en tur rundt bilen, jeg beundrer både de små detaljene og designernes overlegne overflatebehandling.

Jeg er imponert over at Mercedes, som har hatt ganske mange tilløp til flash og bling i det siste, virkelig har klart å gjøre denne pakka så diskret.

Det er ikke antydning av skryt her, snarere en tilbakeholdende kom-an-hvis-du-vil-men-alt-du-gjør-kan-jeg-gjøre-bedre-holdning.

Attraksjon

De takhengslete er ikke veldig praktiske, men du store verden for en magnet. Street Art. Man behøver ikke en gang starte motoren for å samle et meget begeistret, og som regel forbausende velinformert, publikum.

Men hvis du byr dem på en liten motor-burble på kjøpet, behøver du ikke tilby mer den dagen. For det er lyden, selv på forsiktig tomgang, som er både aperitiff, suppe, hovedrett og dessert her.

Jeg ante ikke at slik låt fremdeles var lov, forklaringen er antakelig at dette ikke er støy, slik en dB-måler definerer det. Men vakker musikk, med de spesielle synkopene som bare litt uforbrent bensin i potta kan produsere.

Porsche og Aston bruker spesielle ventiler i eksosanlegget for å glede øret, men først når du har passert et visst turtall. Her har du gleden gjennom hele registeret.

SLR-noia

En annen grunn til at jeg var litt skeptisk var at jeg fremdeles hadde en forholdsvis prominent SLR-noia.

For det første syntes jeg at denne Viagra på fire hjul så aldeles forjævli vulgær ut. For det andre var jeg aldri spesielt fascinert av den fortunge, forholdsvis primitive og overvektige konstruksjonen.

For det tredje følte jeg meg aldri til rette bak rattet i den, jeg ante ikke hvor ekstremitetene var. Ganske latterlig å parkere fem meter fra en vegg, når jeg trodde jeg var tett opptil.

Her var en bil bygget etter den gammeldagse trylleformelen: man tar den på seg, man kjører den, og jo fortere det går, jo mer kompakt blir den.

Jeg sier ikke at jeg millimeterplasserte den rundt svingene på trange landeveier, jeg sier bare at den lot meg føle at jeg var verdens presisjonskjører.

Og hvorfor i alle verden kjørte jeg ikke nedom Nürburgring for å sette banerekord? (Svaret var enkelt: i denne bilen føler man seg så overlegen at det ikke er nødvendig å bevise en ting!)

Det ble tegnet kontrakt på nesten ti slike biler før vi overlot det første eksemplaret til importøren. Jeg er slett ikke sikker på at alle egentlig vet hva de bestilte. For dette er en ujålete sportsbil med et minimum av tøv.

Sport

Du må lukke lokket over bagasjerommet selv, og for å lukke døren må du heve hekken ganske langt over setet.

Dette er ikke noen boulevard-cruiser, selv om den er utrolig tålmodig og lar deg kruse bullevardene hele dagen hvis det er det du ønsker.

Ikke et temperament så langt øyet kan se, men ikke akkurat med US-komfort som en av settingene på dynamikk-velgeren heller. Her dreier det seg om Sport, Enda mer Sport, eller Nå Snakker Vi Alvor Sport.

Passer det ikke kan du jo bare gå bort til disken og be om en SL eller SLK i stedet.

Turen, og bilen, er forholdsvis omfattende beskrevet i den utgaven av BIL (nr. 6/2010) som er i salg nå.

I neste utgave skal vi komme inn på både besøket hos Kienle (som fikk meg til endelig å få formulert forskjellen mellom disse to bilene:

Med en 300 SL begynte du å bremse før svingen, mens du fremdeles var hardt på gassen fra annet til tredje, i en SLS) og det enestående oppholdet vi hadde på prøvebanen til Königsegg.

 

FAKTA Mercedes-Benz SLS AMG

Motor:	V8, 6208 ccm.
Effekt:	420 kW (571 hk) v. 6.800 o/min. 650 Nm v/4750 o/min.
Mål:	464/194/126 L/B/H
Akselavstand:	268 cm.
Egenvekt:	1620 kg.
Bagasjerom:	175 liter.
0-100 km/t:	3,8 sek.
Toppfart:	317 km/t.
Snittforbruk:	1,32 l/mil.
CO2-utslipp:	308 g/km.
Pris kr:	2.800.000*

Konkurrenter: Hytte på fjellet/ved sjøen eller stor Daycruiser..

*derav avgift 1.271.962 kr og Moms: 305.608 kr

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside