Er det mulig å kombinere ting uten at det må bli et kompromiss?

 

Er det mulig å kjøpe en bil som fungerer like godt til hverdag som til fest, eller fører det til for mange forsakelser på veien?

 

Vi tok med oss tre biler i tre ulike prisklasser på landevei, i byen og på banekjøring for å se om de kan fungere både som daglige arbeidshester og leverandører av morsomme opplevelser.

 

Til tross for krefter som spenner fra 175 hester til 305 og priser som spriker fra snaut 350.000 til 750.000 kroner har disse tre bilene en hel del til felles.

 

De er ikke hardcore nok til å være rene sportsbiler, og ikke myke nok til å være rene familiebiler. Kanskje er de rett og slett flerbruksbiler – de virkelige MPVene?

 

 

 

Retrosuksessen Mini har fått sin stasjonsvogn, det har gjort den enda mer populær. Årsaken til suksessen er enkel – under den fancy designen har man pakket inn en strålende kjøremaskin.

 

Mini Clubman er ikke veldig praktisk – uansett hvor mye du, eller de, kaller den en stasjonsvogn.

 

Riktignok er ikke bakseteplassen noe dårligere enn i Focusen, men det er noe med hele konseptet som ikke står til en slik karakteristikk.

 

Til gjengjeld er en Clubman ekstremt sjarmerende. Er du villig til å inngå noen kompromisser, det er jo det disse bilene i stor grad handler om, kan en liten familie uten altfor mye transportbehov klare seg med denne bilen.

 

 

Mens første generasjons Cooper S hadde en kompressormotor med utspring hos Chrysler, er den nye utstyrt med en 1598 kubikk stor, eller i dette selskapet liten, motor med turbo.

 

BMW har utviklet den sammen med franske PSA – et særdeles vellykket prosjekt. Plassert i Cooper S gir den 175 hester og fremstår som både kraftig og ekstremt fleksibel.

 

Plystringen fra kompressoren er byttet ut med turbohvin, men så dempet at du noen ganger lurer på om du virkelig kjører en turbobil.

 

Turbomotoren og utstrakt bruk av aluminium gir mindre vekt over forhjulene, og bidrar til svært god balanse i bilen.

 

Gearkassa holder god BMW-kvalitet, kortsteget og står knallbra til motoren.

 

 

Om det er på vei eller på bane, Minien bare venter på at du skal be den om å skifte retning.

 

Til tross for at at Vålerbanen det meste av dagen var regnvåt, er den lille stasjonsvogna en gledesspreder. Den er ikke raskest, men måten den entrer svingene på er hysterisk morsom.

 

Den er den eneste av de tre bilene der du kan kvitte deg med alt av elektronisk hjelp. Det betyr rom for bred og publikumsvennlig kjøring ute på banen.

 

Venstrebrems fungerer også fint uten elektronisk innblanding, noe som gjør at understyring lett korrigeres, og bilen finner tilbake til sporet sitt.

 

Likevel synes vi nok den gamle servostyringen var mer sportslig enn den elektriske, man savner litt av den tyngden som lå i den gamle, særlig ute på banen.

 

Midtstilt speedometer er kanskje ikke optimalt i forhold til siktlinje, særlig når det går litt sportslig unna, det er løst med et lite digitalt, speedometer under turtelleren. Det er smart.

 

 

Kvalitetsfølelsen er jevnt god og gir en følelse av å være i noe som kommer fra en premiumprodusent. Interiøret preges av knappene som ser britiske ut, men som kjennes tyske ut.

 

Til tross for at bagasjeplassen fortsatt er latterlig liten, fremstår Clubman Cooper S som det reneste kuppet.

 

334.000 kroner gjør deg riktignok ikke til tidenes mest fornuftige bilkjøper, men ganske sikkert til en av de blideste.

 

Vi har blitt fortalt at ansvarlighet i vanskelige tider kan være å bytte til en mindre bil. Clubman Cooper S er en av de morsomste måtene å vise ansvar på, i hvert fall på denne siden av finanskrisen.