Uansett om det er en vei som åpnes, eller en ny kleskolleksjon som vises, eller det er en ny bok som presenteres, å lytte til de som har gjort jobben er alltid spennende.

 

Så da Marek Reichman, Aston Martins sjefdesigner, og Ian Minards, sjef for produktutvikling og ansvarlig for dette prosjektet, tok noen av oss med rundt bilen, og brukte en time på å fortelle hva det egentlig dreide seg om, var det grunn til å være litt på alerten.

 

Selvfølgelig kan vi trekke på skuldrene av nok en ny superbil. Fullstendig irrelevant, og med en pris på langt over en million pund, er den selvfølgelig også umoralsk.

 

Men er det så enkelt? 

 

Hadde vi hatt noen pyramider eller domkirker i Milano eller noen Monolitt i Vigelandsparken, dersom ingen hadde våget å flytte grenser – og funnet noen som var villige til å betale for det? 

 

Her er det flyttet en mengde grenser.

 

 

Bilen er bygget på en karbonfiber-monocoque (produsert i Canada, forresten). Fjæringen er ren Formel 1, med push rods og horisontale fjærer og dempere.

 

Karosseriet er så skulpturert at det finnes ikke den karosseripresse i verden som kan håndtere disse intrikate formene – det er håndbanket aluminium, signert noen av Englands beste karosseribankere. 

 

En massiv bombe av en bil som veier under 1500 kg, der en Bugatti veier rundt 1900. 

 

Tørrsump-motor trukket så langt tilbake at man godt kan snakke om sentralmotor her også, bare at den sitter foran. Seks-trinneren montert bak, 710 hester og 750 Nm drar via bakhjulene. 

 

Men dette er katalog-informasjoner. Det som imponerer er selve prosjektet. 

 

 

Det tok 2 ½ år å gjøre det hele, frem til presentasjonen i Geneve i fjor, forteller Ian Minards (som tidligere førte Vanquish-prosjektet helt frem), og han forteller om hvor magert de egentlig er bemannet, men hvor entusiastiske de alle var og hvordan alle ble på jobben fire timer ekstra en juleaften, bare for å se på de nydelige karbon-konponentene som var fløyet inn den morgenen fra en underleverandør.

 

”Så hvilke andre prosjekter gikk det ut over?” spurte jeg. Ingen åpenbart, samtidig jobbet man parallelt med V12 i Vantage, Volante på DBS og – ikke minst – med Rapide som ikke ser ut som den har fått for lite oppmerksomhet den heller.

 

”Tvert om”, sier Minards, ”vi har hentet masse med denne bilen. Vi har lært en helt annen prosjektadministrasjon, og siden dette var en så helt spesiell bil, klarte vi å bygge opp en helt ny form for begeistring i hele organisasjonen. 

 

Marek Reichman går rundt bilen og maler detaljer i luften med store armbevegelser.  Men det han ikke sier, som jeg synes er noe av det beste med bilen, er at på tross av at dette er noe helt annet (bortsett fra grillen), er du ikke i tvil om at det er en Aston Martin du har foran deg, uansett hvilken vinkel du ser den fra. Det er denne type signatur som forteller at her er det gjort et skikkelig kunstverk.

 

Skissene på veggen forteller alt om det. De første, grove, ideene har utvilsomt Markes håndskrift. Men så finner jeg skisser, noen er signert Miles, andre står det Hill på. Dette er folk som jobber intuitivt med Reichman, og har gjort det siden de alle sammen var og tegnet drømmebiler hos Ford i USA (sammen med bl.a. norske Per Ivar Selvaag). Mercury Messenger var et høydepunkt fra den tiden. 

 

Matt Hill gikk ut fra Coventry i 1995 og har både vært innom Lotus og syslet med planer om sin egen komposittbil, som han døpte Banshee mens Miles Nurnberger kom fra Coventry et par år senere og gikk Ford/Aston-løypa hele veien. Hill gjør mest interiør mens Nurnberger er en eksteriør-mann.

 

Og begge åpenbart genspleisa med Aston Martin-DNA.

 

 

Det er vel ikke ukjent at navnet betyr at bilen skal bygges i 77 eksemplarer (den vi så er ikke blant dem, den er en ren utviklingsmodell). Til nå er litt over 50 plassert, de første skal leveres i oktober i år.

 

Og til hvilken pris?

 

Aston Martin er smarte, de har lært av for eksempel Ferrari, som er verdensmestre på myte-making, å være litt mystiske. Top Gear har sagt at prisen blir 1,2 millioner pund. Robb Report, som vel leses av de fleste potensielle kundene, har antydet 1,7 millioner.

 

Prisen er av akademisk interesse. For meg er det nok å vite at den finnes, akkurat som pyramidene, domkirken i Milano og Monolitten i Frognerparken.