LES: Besøk hos Porsche

LES OGSÅ: Besøk hos Mercedes

Jeg har et litt sentimentalt forhold til Stuttgart. Helt fra jeg begynte å besøke bilfabrikker – og nå er vi tilbake i steinalderen, var det en fornøyelse å besøke både Mercedes, som utmerket seg ved å ha 50 km fartsgrense inne på fabrikkområdet – alle andre nøyde seg med fislete 20, og å besøke Porsche, som vel egentlig ikke hadde noe fabrikkområde i det hele tatt.

Hos Porsche hadde de en vanvittig morsom baron som PR- (og racing) sjef, og det var ikke sjelden han hadde et eller annet morsomt i hendene – noe som så helt vanlig ut, for eksempel, men som var av aluminium og hadde to ganger to overliggende kamaksler.

Da var rutinen at vi kjørte vestover til det som het Solitude-banen. I virkeligheten en praktfull samling offentlig landevei som ikke så sjelden ble stengt for løpsformål, og var den ikke stengt så kjørte vi der allikevel, som om den var stengt.

På mange måter en replika av Nürburgring, slik den slynget seg opp og ned gjennom tett skog, med nydelige rettstrekninger, virkelig utfordrende sving-kombinasjoner og stadig skiftende overflater.

Underlig nok var lengden, litt over 11 km, nøyaktig halvparten av Nordschleife. Så hvorfor skulle Mercedes og Porsche (eller NSU, dette var også en bane for motorsykler) dra til Nürburgring da, for å teste ut sitt siste racing-stoff når de hadde en halv Ring på dørstokken?

Jeg kan forsikre at man møtte muntre maskiner, og dramatiske dekkspor, der i begynnelsen av 60-årene.

Navn som Jim Clark, Jack Brabham, Dan Gurney, John Surtees, von Trips har skrevet seg inn i Solitude-historien – Gurney har banerekorden på noe over 170 km/t med den Formel 1-bilen som i dag står på Porsche-museet, men Mike Hailwood har visstnok kjørt enda fortere, på en MV Agusta, i regn!

Hans Herrmann, en annen stor racerkjører, bor i Magstadt, rett rundt svingen.

I midten av 60-årene begynte man for alvor å tenke sikkerhet, den kliniske Hockenheimring var bygget og Solitude Ring hadde sett sitt siste løp.

Men fremdeles har man de uoffisielle – som da jeg tok meg rundt med noe såpass beskjedent som en BMW 320d – eller om torsdagene da de seriøse motorsyklistene møtes ved Hotel Glemseck

Det er lett å finne veiene. Ta av fra A8 ved Leonberg-krysset og du kjører nesten rett inn i Start/Målområdet.

Kjør mot klokka, følg kartet som ligger i bildegalleriet – eller følg den glimrende anvisningen på Wikipedia, les deg opp litt på forhånd, og du vil ha 20 minutters nydelig racing-nostalgi.

Skjønt nostalgi. Kanskje kan det bli virkelighet igjen. Tidligere i år var det en presentasjon i Stuttgart der man kom med forslag om hvordan man kunne vekke Solitude Ring til live igjen. 

Du finner forslaget på DENNE LINKEN - blir det noe av skal jeg jommen prøve å være der.

Dette var dagens racerbane for de som er i nærheten av Stuttgart. Men som det gikk frem av forrige innslag (KLIKK HER FOR Å LESE),reiste vi fra Stuttgart til noe som het Neumarket i Øvre Pfalz. Et annet navn i nærheten av Nürnberg. Og der finner du en av de merkeligste racerbaner i hele verden.

Banen består av vaskebrettflate gater, delvis med betong. Omgivelsene er dødtriste, men stappfulle av historie. Og her er det Hitler-tidens historie, og ikke racing, du bør ha lest deg opp på, hvis du vil inkludere denne banen i samlingen din.

Hvis du har stilt inn Zeppelinstrasse på GPS’en din, fører den deg til utkanten av denne byen, med den vakre Gamlebyen, og der ser du med en gang restene etter ”Reichsparteitagsgelände".

Der en rekke av de mest storslagne propagandaparadene fant sted, og der en frådende Führer ble fremført i dramatiske nærbilder.

Nå er anlegget en ruin, og rundt denne ruinen begynte man allerede i 1947 å kjøre bilrace. Først i en merkelig 8-talls form som egentlig høres ganske spennende ut, men etterhånden ble layouten slik den er i dag når de kjører DTM.

I prinsippet to lange raker, den ene avbrutt av to 90-gradere, og to hårnåler. 2,3 kilometer, og tilskuerne på de store tribunene (som bygges opp og ned for hvert løp) behøver ikke kjede seg. Rundetidene er under ett minutt.

Du vil finne et litt sørgelig sted der, minneplaketten der Pedro Rodriguez kjørte seg i hjel med en Ferrari 512 i 1971. Bortsett fra det innslaget er dette en bane bare for fest og moro.

Den regnes som høydepunktet i DTM-serien – ingen steder kommer fansen så tett innpå bilene og førerne.

Egentlig skulle jo denne banen vært kalt NürnbergRing, etter byen den ligger i. Men man mente vel, med en viss rett, at noen da ville kjøre feil vei. Det er jo noe annet, og bedre kjent, som heter nesten akkurat det samme.

 

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside