Denne gang traff jeg Franco Sbarro først sittende oppå en motorsykkel som definitivt ikke veltet da han viste hvordan den kunne tiltes.

Den var utstyrt med hans nyeste kommersielle idé – et forgaffelsett med to hjul og tiltemekanisme. Jeg har aldri forstått vitsen med en motorsykkel hvis man ikke kan dette av, men andre viser jo at det er et marked for slike.

Her har han altså utviklet en enhet som bare monteres der den vanlige gaffelen er festet, det et hydropneumatisk system som sørger for løft og kompresjon når det hele brekkes ned.

Jeg har jo ikke sett den i bruk, og jeg er ikke sikker på at jeg har lyst til å prøve det, men han forsikrer at det funker helt førsteklasses, med masse god styrefølsomhet og tilbakemeldinger.

Ellers var det jo biler da. Et par Ferrari-kloner, selvfølgelig, og så hadde elevene hans som vanlig bygget et par egne uttrykk.

Sbarro driver jo en skole der elevene lærer alt, fra å ha en ide, til å få den fullstendig ferdig, designet og beregnet med eget hode, bygget med egne hender.

Så denne gangen møtte vi Evoluzione – en slags parodi på en Lamborghini-front med en grafikk og form langs sidene som gjorde at den nesten så ut som to avanserte choppere, montert ved siden av hverandre, og så hadde man bare lagt på en frontrute og et tak.

Ikke veldig vellykket kanskje, med 1,8-liters Audi turbo på 180 hester som skulle dra på bare 800 kg. Avansert materialbruk.

Den andre studentbilen var døpt Speed’r, her var vi på 850 kg, men 210 hester fra Alfas toliters V6. Fremdeles lakkert i den samme matte grå som Evo’en og med en design som fremdeles var ganske Lambo foran, men med innslag av Bugatti Veyron bak. Slett ikke dårlig.

Og som vanlig var det med et spesialprosjekt. Denne gangen hadde Sbarro tatt for seg en superstrømlinjet 2-seter med en vekt på 500 kg.

Den skulle få en tresylindret turbomotor på 600 ccm og 45 hk som plasseres bak, det hele målte 350 cm i lengden og 166 i bredden. Så var greia det at i vanlig posisjon var bilen helt vanlig. Kall den gjerne flat – og derfor også meget strømlinjer.

Men så kunne den knekke på midten, akselavstanden krympet og avdelingen med passasjerkabinen ble løftet, slik at føreren fikk en 360 graders utsikt og kom høyere opp.

Ikke første gang noen bygger bil der akselavstanden kan kortes og høyden økes – og sikkert ikke siste gang heller.  

Men det er ingen andre steder enn hos Sbarro at vi virkelig venter oss slike utslag.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside