Mens vi hoderystende sitter og hører om at Spyker/Saab-eventyret skal overtas av en kinesisk fabrikk ingen har hørt om før, for penger ingen ante fantes, for å oppnå noe som ingen riktig vet hva er, er det klart at boken om Saabs siste kramper fremdeles ikke er skrevet.

For de to bøkene vi allerede har, avsluttes med at Saab ”er reddet” av Spyker. Og historien frem til da, er selvfølgelig god nok til å kunne legges mellom to stive permer. Spørsmålet er selvfølgelig om den er god nok til å legges mellom to stive permer, to ganger.

For i Sverige kom det ut to tykke bøker om denne historien. Den ene, ”kampen om Saab” er skrevet av Jonas Fröberg, journalist i Svenska Dagbladet, og er den man bør lese først, dersom man akter å lese begge.

For en av de personene han stadig skriver om er Jöran Hägglund, statssekretær for Maud Olofsson – industriminister som fikk hele denne historien rett i fanget.

Hägglund har nemlig også skrevet bok, ”Saabaffäran inifrån”. Begge bøkene er egentlig like kjedelige, men velinformerte er de.

Det begge gjør, er å beskrive hvordan den svenske regjeringen, på tross av avsatte nødpakker til bilindustrien i finanskrisetider, overhodet ikke virket interessert i å holde denne delen av svensk næring i live.

Siden GM var en stor faktor i Saab-historien, får vi jo samtidig historien om hvordan først Bush, og deretter Obama, tok skikkelige grep for å holde liv i både Chrysler og Generalen – en skikkelig kontrast til den svenske innsatsen.

Selv om Fröberg selvfølgelig er meget klarere på akkurat dette enn Hägglund, som var en av medspillerne.

Hägglunds bok er meget mer klinisk enn Fröbergs, noe annet er kanskje ikke å vente når man setter en journalist opp mot en statssekretær, men ikke alle grepene til Fröberg er like gode. 

Boken åpner med ”Uddevalla den 18. desember 2009./Klokken tre på ettermiddagen dukket det opp en sms i 37 år gamle Petra Störchs mobil, fra arbeidskammeraten Maris. Den består av fire ord./”Har du hørt nyhetene”.

37 år gamle Petra dukker stadig opp i boken, Saab-ansatt, men ellers komplett uinteressant som dramaturgisk grep.

Nesten den eneste gangen det enorme persongalleriet får litt kjøtt og blod, og ikke bare blir klisjeer, er der han beskriver hvordan Bård Eker og Christian von Königsegg reiser tilbake til Trollhättan, etter at de hadde kastet kortene, og satte seg ned med arbeiderne for å forklare hva det egentlig var de hadde tenkt å gjøre med Saab.

 (Jeg har vel egentlig en følelse av at den virkelige boken om Saab-eventyret (i hvert fal store, og vesentlige deler av den) ikke blir skrevet før disse to herrene gir sin versjon.)

Et annet forsøk på å få liv i personer, har vi fra en hotellfoyer i Detroit 1. desember 2009. Der dukker plutselig Spykers Victor Müller opp for første gang.

I følge Fröberg kom han med ”leende blå øyne, en skreddersydd dress og en klar oppfatning av hva han ville: han ville kjøpe Saab”.

Samme scene, i følge statssekretæren: ”hadde han en dress som satt dårlig, snakket engelsk med den typiske hollandske aksenten og pratet non stop”. Det er derfor det er litt morsomt å lese begge bøkene – det er ikke alltid virkeligheten ser lik ut for de to forfatterne.

Det som imidlertid er felles for begge, og en ganske stor svakhet, er at ingen av bøkene ender med et enormt spørsmålstegn. Begge bøkene handlet om hvordan det ble kjempet om å få Saab til å overleve – en kamp man vant.

Mon det?

I april lå produksjonen nede fordi Spyker ikke hadde penger til å betale underleverandørene. 

Så kom Vladimir Antonov inn i bildet, russeren som for all del måtte holdes langt unna Saab, som var så kontroversiell at GM heller ville ditche Saab enn å slippe han inn på innsiden.

En Tweet fra superrike Antonov i denne perioden: “2 all Saab community: everything sort out. Saab had a technical issue, nothing more than that. Now everything fixed. I can guaranty that;) VA”

Ikke akkurat.

Nå er det kinesiske Hawtai, som (kanskje, selv om mange tviler) bygger rundt 80.000 biler i året, uten egen teknologi (alt er gammel Hyundai) som skal inn med 60 millioner euro i Saab-eier Spyker – en sum som må godkjennes av Beijing, men som – etter hva rapportene forteller – ikke er antydet for de sentrale myndighetene ennå.

Både Fröberg og Hägglund avsluttet for tidlig.

PS!
På Ekerlids (som ga ut Hägglund-boken) er det kommet et annet verk nå som heter Circus Muller. Skrevet av TV-journalisten Jens B. Nordström og er ikke mer enn et omfattende portrett av Spyker-sjefen Victor ”Victory”.

Han har vært ute en vinterdag eller tre, og egentlig høres denne boken meget morsommere ut enn de to jeg har nevnt her. Jeg skal komme tilbake til denne, dersom den er verdt et nærmere bekjentskap.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside