Det tok likevel en stund før konkurransen virkelig ble skjerpet. Først Jaguar XF, som til tross for sin lave taklinje i praksis likevel først og fremst har tøffet seg mot sedaner som BMW 5-serie og E-Klasse. Resultatet er at Mercedes må slippe andre generasjon CLS før Audi tok opp konkurransen med sin A7.

 

Utagerende design

Om man spør den jevne bilkjøper om hvilke bilprodusenter som tar de største designsjansene vil neppe så mange foreslå Audi eller Mercedes.

Likevel vil nok Audi hevde at de nettopp er en produsent som ønsker å presse grenser, både på teknologi og design. Denne testen viser at de har tøff konkurranse, ikke minst når det gjelder design.

CLS var gedigen i sin første generasjon, andre generasjon har på mange måter tatt det enda litt lenger. Den ekstremt lange og buede taklinja fortsetter hele veien over bagasjerommet. Forfra nærmest brer bilen seg ut over veien, understreket av brede hjulbuer og en aggressiv front.

A7 skiller seg fra CLS ved sin store bakluke, den drar linjene bakover i Audi-historien til tidlige utgaver av Audi 100. Lengden på bilen har tillatt designerne å gi den bakerste halve delen av bilen en enda lenger bue på bakluka, godt hjulpet av at både B- og C-stolpen nesten er liggende.

Samtidig har Audi klart å holde designen enkel. Også der får man hjelp av bilens lengde. Den bidrar til en eleganse som gjør at vi håper den viser retningen de har tenkt seg.

Mercedes på sin side har gjort sin nye design alt annet enn enkel. Det er delte meninger om de mange linjene og knekkene som i stor grad kom med introduksjonen av GLK og nye E-klasse. Sånn sett er CLS etter vår mening den bilen som virkelig håndterer det best av dem alle, også i denne sammenhengen grunnet størrelsen på bilen.

 

Ulik tilnærming

Forskjellene vi finner utvendig fortsetter også når du har tatt plass bak rattet. Riktignok byr begge på en gedigen luksusfølelse, men de har valgt litt ulik tilnærming til hvordan de har løst det.

I CLS har Mercedes tatt med seg sin lange tradisjon i utformingen av luksusbiler og omformet det til noe som nesten må kunne karakteriseres som en utsmykning. Rent ergonomisk holder man seg til klassiske grep, med det meste samlet i en spak på venstre side, og en rattgiret automatkasse på høyre side.

Etter å ha testet mange ulike løsninger for girhendler gjennom årene, er vi fortsatt ikke helt bekvemme med denne løsningen. Riktignok kan det være fint å frigjøre plass i midtkonsollen ved å flytte girskiftet opp på rattet, men strengt tatt er ikke plass det største problemet her. Selvsagt handler det om tradisjon, og en ikke ubetydelig tilpasning til det amerikanske markedet som gjerne vil ha det på denne måten.

Pluss får imidlertid Mercedes for betjentingshjulet for navigasjon og resten av multimediaenheten – der har man etter en del justering funnet frem til en løsning som er funksjonell når du får den i fingrene.

Sammenlignet med Audiens teknologiske orgie med en sjutommers skjerm og kartløsning fra Google, blir imidlertid display og navigasjonen i Mercedes litt alderspreget selv om det fungerer svært godt.

Overraskende skuffer Mercedes litt på instrumentsiden. De sølvfargede klokkene med tall og funksjoner i noe som ser ut som en blanding av sølv og blått ser lekkert ut, men kan være vanskelige å lese under en del lysforhold.

Hos Audi er det noe svært moderne over interiøret i A7. Kombinasjonen av det nesten overdådige utvalget i knapper og funksjoner med en enkelhet i betjeningen er imponerende. Det hjelper nok godt å være kjent med funksjonaliteten i Audi fra før, men det tar overraskende kort tid å finne frem i menyer, og forstå hvordan det hele kontrolleres.

Det viser seg stadig at det finnes flere måter å komme frem til samme resultat. Så selv om det har vært en inflasjon i antallet knapper knyttet til MMI-systemet, fungerer det stadig bedre.

Vi ble også imponert over hvor lettleste og informative de ulike displayene er i Audien. Det store displayet mellom turteller og speedometer fungerer svært godt.