I gamle dager het det Badge Engineering. Man bygde en Mini, og så kalte man den Austin eller Morris, og dersom den var litt endret ble det en Wolseley av den, eller en Riley. Eller man tok en Lancia Delta og la på en annen front og kalte den Saab 600. 

LES: Vår prøvekjøring av UP! i Roma

Men dette skjedde langt tilbake, da man fremdeles snakket om bilers karakter og personlighet og lignende latterligheter, som det nesten bare er motorjournalister som er opptatt av i disse dager. 

Hadde motorjournalister vært aksjonærer, og ikke handelsreisende i gratis kjøreopplevelser på fjerne steder, hadde vi kanskje også vært litt mer enn det det virkelig koker ned til: distribusjon og ikke følelser.

Up er et glimrende eksempel på filosofien. Den nye femdørs Citigo ble krampaktig presentert som en ekte Skoda - hva nå det måtte være.

Men det kokte jo ned til små detaljer, som at fronten var litt endret, baklysene var endret, det var lagt til et par smarte nett og kroker for å holde løs bagasje på plass, og det var, sorry – jeg klarer ikke helt å ta dette alvorlig som Skoda-spesialitet - lagt på en liten plastklips på dashbordet «hvor du kan feste bildet av barna eller kjæresten din eller…».

Da vi ble fortalt om hvor overlegent den hadde klart seg i EuroNCAP-testen, ble vi (selvfølgelig) vist bilde av en nysmelt Up.

Og da vi ble fortalt om rekord-generøs innvendig bredde, var dette segment-best (bortsett fra hos andre modeller fra VW-Gruppen).

Stakkars Jaroslav Hercog, Skodas salgsansvarlige for blant annet Norge - jeg brukte store deler av middagen for å få ut noe om det spesielle Skodaktige i bilene fra ham.

Det var ikke lett, men han lovte at i den neste Skodaen (mot slutten av året sa han) ville jeg i hvert fall oppdage det Skoda-essensielle igjen.

Den viktigste forskjellen på søstrene er at Skodaen (og Seat Mii) ikke får den snacksy bakdøren med mattsvart glass helt ned, som gjør Up ganske fashion. Men hvis dette er nok til å kunne posisjonere Citigo 5 10.000 kroner under Up, sier jeg «gjerne for meg». 

For selv om vi ikke vet noe om prisene ennå er det opplagt at Citigo skal bli billigere enn Up.  Og da skulle man tro at den ville selge bedre enn VW-utgaven.

Vi kan jo håpe at det blir gjennomslag for sunn fornuft - foreløpig vet vi bare at VW satser på å selge litt over 400 Up i Norge i år, mens Skoda snakker om noe rett over 100-tallet. Up kommer imidlertid på markedet med mange måneders forsprang på Skodaen.

Men så til dagens tekst. De to bakdørene er faktisk ganske enkle å komme inn gjennom, og ut av igjen. Selv om tredørsen hadde en smart sete-frem-vipp-ryggen-løsning, er de forholdsvis smale bakdørene faktisk enda enklere å forsere.

Og, overraskelse: en halvstaut eldre herre på 180 cm hadde absolutt akseptabel plass bak en fører (slank) også på 180. Det beste var at det var glimrende plass til føttene under forsetet – faktisk bedre enn under forsetene i en Mercedes-Taxi!

Det er ikke plass til senkeruter i bakdørene, men du kan vippe dem ut med en gammeldags klikk-åpne-lås i bakkant. Derimot er det plass til massevis av kopper og vesker, det er glupe kroker du kan henge fra deg ting på, og spesielle fargekodede bagasjenett er glupe.

Du kan få et nav-sett du kan ta med deg ut på spaserturen også, og som er koblet til bilens systemer med blant annet ryggevarsler.

Det er masse andre ekstrautstyrsmuligheter, transparent panoramatak for eksempel, men trim-listen er litt mer begrenset enn hos Up.

Det du derimot kan få, og det vil vel komme på alle etterhvert, er «City Safety Drive» - en laser-skanner som våkner når du kjører under 30 km/t og som ser seg om etter hindringer foran.

Dersom den oppdager en, og samtidig får en følelse av at du ikke har tenkt å gjøre noe med den, hiver den ut anker selv. Jeg kan forsikre at max oppbremsing fra 25 km/t til null på omtrent ingen meter, virkelig får deg til å henge i stroppen.

Med denne blir det mye greiere (jeg sier ikke mer lovlig) å snakke i mobiltelefonen i tett trafikk. VW-gruppens karosseriverksteder kommer til å tape milliarder på de bakfra-påkjørslene som nå skal hindres.

Ellers oppdaget jeg at den største motoren har en aldeles herlig låt. Det er i nærheten av en Porsche 911 nå du ligger rundt 6000. Resultatet ble selvfølgelig at jeg nesten aldri var ute av annet gir der vi kuttet oss gjennom smågatene i Lisboa.

Og jeg oppdaget endelig hvorfor denne bilen ikke får frem småbilrampen i meg (noe jeg tror jeg klagde over da jeg hadde debutert med Up i Roma).

Den er for komfortabel, den krenger i svingene! En gatesmarting skal være helt flat gjennom rundkjøringer og i 90 grader der du kutter fortauskanter. Som en modellbil på en Scalextric-bane. Som den opprinnelige Minien, eller en hardcore liten Fiat.

Akkurat like relevant innvending som å snakke om bilens personlighet – eller mangel på.

Men hvis noen lurer: Dette er en bil utstyrt med masse såkalt sikkerhet, jeg aner ikke hvor mange kubikk airbags, men det er mange elektroniske hjelpemidler rund baut, med en en-liters treer på enten 60 eller 75 hk og med et utslipp fra 96 til 108 gram CO2 avhengig av modell.

Det kommer en robotisert girkasse som alternativ til den utmerkete femtrinns manuelle før bilen er på markedet her hjemme. Og verken mål (356x164x148 cm på 242 cm akselavstand) eller bagasjevolumet: 251 – 959 liter er endret på femdørsen.

Det som skal bli virkelig spennende er om norske bilkjøpere med litt tung innsats fra Møller-gruppen kan overbevises om at biler i A-segmentet er brukbare til mange forskjellige oppgaver.

Hvorfor det ikke skulle være mulig å selge 2500 i året av disse, er vanskelig å forstå.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside