Sveits har lenge forsøkt å fremme alternative energiformer. Uten særlig hell, i hvert fall hva biler angår.

Ingen kjøper vel så kraftige modeller som sveitserne. Subaru gjør for eksempel en egen utgave av XV for at sveitserne skal få flere hester enn oss andre.

Men allikevel holder de på, og årets «grønne» paviljong var mindre kuriøs enn den pleier å være.

For det første var alle de store der, Mercedes, Renault, Ford, Nissan, representanter for i-MiEV-familien, Toyota, Årets Bil – blant andre. Og for det andre så var de avvikerne som fantes der faktisk ganske akseptable for en gangs skyld.

Riktignok fant vi seriøse og attraktive Mia inne i hovedhallen, og på en felles Grønn stand inne fant vi andre eksempler på veslevoksne elbiler.

Men den spesielle telthallen, med tilhørende prøvestrekning (på ca. 23 meter – hva er vitsen?) Inneholdt allikevel noen godbiter.

Riktignok kan jeg ikke se på Zerotracer uten å felle en nostalgisk tåre – dette egget, der de to støttehjulene trekker seg opp når man kommer over tjue – kjørte jeg den gang den var en hårete motorsykkel bygget av en virkelig visjonær skipper i Swissair.

LES OGSÅ: Monotracer på strøm

Swissair eksisterer ikke lenger, og maskinen hans er blitt elektrisk. Sikkert fremdeles morsom å kjøre, men akkurat der hørte det til litt oktan og blå eksos.

Exagon så jeg derimot på med en viss interesse. Elbilen deres heter Furtive e-GT og er en ganske kul 2+2 seters coupé med eldriftpakke fra Siemens og lettrullende hjul fra Michelin.

Det er snakk om 250 km/t og 0-100 på 3,5 og 480 Nm, men ikke noe om for eksempel rekkevidde eller batterikapasitet. Men, det skal de jommen meg ha, den flotteste trykksaken på hele Genève-utstillingen, og da inkluderer jeg Ferraris.

Noen som derimot ikke hadde brosjyrer var Volteis som har laget litt av hvert, elmotordrevet, men som nå hadde fått Philippe Starck til å designe en beach-buggy lignende sak for dem. 

Det er mye av det han har gjort jeg ikke kan fordra, Aprilia 6,5 – den har ikke noe med motorsykler å gjøre. Og noen av de transportgreiene han har vist frem i avant garde bilblader, har vært ganske underlige.

Men her har vi en grei, ujålete industridesign-sak som står trygt på egne hjul. Likte’n!

Salgssjefen ga meg et langt foredrag om hvorfor de ikke hadde trykket opp tekniske data, fordi de ville spare miljøet, men de skulle maile meg alt i løpet av kvelden. Jeg venter fremdeles, monsieur Peysson.

Tilter er navnet på en litt rar trehjuling med det ene hjulet der det burde vært to: foran. Navnet kommer selvfølgelig av at det er det den gjør. I svinger.

Ikke like underlig var neste mann, men de tok det til gjengjeld igjen i navnet: Belumbury er vel noe av det rareste noe er kalt i Genève i år.

En liten bybil, 3-4 seter, med et preg av en litt modernisert Think over seg. Det påstås den har en rekkevidde på inntil 180 km, med akseptable urban-prestasjoner.

Og til sist EH-line som først og fremst driver med elektriske sykler, og har et sterkt innslag av elektriske gressklippere, men de byr også på biler.

Ganske enkle greier, som også kan frakte varer, eller ha praktiske plan, eller som kan feie og frakte søppel, eller som til og med finnes i personbefordrer-utgaver. Ikke så langt unna Golfcart, spør du meg.

Men som vi sikkert kommer til å fortelle om senere - dette året har forbrenningsmotoren slått fryktelig tilbake. Under 100 gram CO2 pr. km er ikke lenger oppsiktsvekkende. Kanskje ikke så rart at interessen for å utvikle kostbare elbiler daler igjen da.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside