Sbarro er en årlig gjenganger på disse sidene. Hvert år, når Genève-utstillingen åpner, er han fremdeles ikke helt ferdig med den store standen sin.

Det er de samme som har bygget de fantastiske bilene der, som nå krabber rundt og ordner de siste detaljene før publikum for alvor begynner å komme.

Franco Sbarro, italiener som ganske tidlig flyttet til Sveits, hvor han blant annet ble sjefsmekaniker for Formel 1-stallen Scuderi Filipinetti.

Men allerede før kalenderen viste 1970, etablerte han sin egen skole der han – for å si det enkelt – ville lære ungdommer det han kunne selv.

Det vil si alt.

Og det holder han på med den dag i dag. Riktignok har han flyttet undervisningen til Frankrike, gunstigere stipendordninger for elever, gunstigere støtteordninger for skoler og en viss interesse fra for eksempel Citroën.

Når du er ferdig med et av hans årslange kurs, kan du det hele.

Du kan designe en bil, du kan bygge karosseriet, håndbanket eller i plast eller karbon, du kan beregne en ramme og opphengning, du maskinerer og sveiser selv, du kan sågar bygge en motor.

Å legge 6 Moto Guzzi-motorer etter hverandre for å bygge en V12, er noe du gjør i løpet av en formiddag.

Årets festforestilling brakte det vanlige utvalget. En rekke merkverdigheter, noe så ut som store Trikes, med føreren alene foran og to høyt hevede tronstoler bak, og noen var – som vanlig – ren nostalgi.

En stor hvit barchetta som så ut som den hadde vunnet Mille Miglia i går, hvis 1953 hadde vært i går. Om det var en Ferrari eller Maserati han hadde hatt i tankene var helt uinteressant –bilene der så ganske like ut og dreide seg bare om rå motorer.

En lukket modell var også et romantisk tilbakeblikk – så tilbake at den faktisk var døpt Memories. En slags Ferrari GTO front og et Berlinetta karosseri med en rett bakrute – den så ut som den var inspirert av en gammel Monteverdi (som Sbarro også jobbet hos).

Og oppi den fant vi, som noen bilder kanskje viser, en råbarka, gammel Ferrari-motor installert akkurat som den skulle være: saftige forgassere, stag i alle retninger, en dominerende fordeler i bakkant – umulig å komme til, og et løfte om masse, rå hestekrefter.

Også noen av de mer utadvendte, rakettliknende kreasjonene brukte forgassermotorer. Hvor han finner dem aner jeg ikke, men kommer du fra skolen hans kan du med andre ord justere et sett Webere også. I blinde, med den ene armen bundet bak.

Men forgassere så langt øyet kan se betyr ikke at dette bare er veteranopplæring. Han viser også alltid ting som er i forkant av utviklingen.

Hans navløse hjul er så avansert at det ikke kan produseres ennå, og i år hadde han slått seg sammen med Delphi for å vise det aller nyeste innen kommunikasjon og infotainment.

Takket være blant annet en ny multifunksjonsantenne har Delphi sørget for å sikre en sømløs nedlasting av for eksempel TV eller internett-stream til en pad eller smart-fon i bilen.

Slik det var installert i den oransje bilen – som var døpt F1 for 3 – kom det hele ned på en berøringsskjerm i bilen, som selvfølgelig også kunne betjenes med stemmen.

Snakk med studentene som har bygget disse bilene, og du oppdager at de er like smarte på moderne elektronikk, både i motorrommet og på dashbordet, som de er på 50-tallets coiler.

Og du vil også få en klar forståelse av at dette er moro, og forhåpentligvis nyttig. Som jeg alltid sier når jeg møter ham – hvorfor fantes ikke dette på min tid?

Du kan se mer av Sbarros aktiviteter her: http://sbarro.perso.neuf.fr/index.html

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside