Rett i forkant av Genève-utstillingen i 1997 døde Nuccio Bertone. Enken, Lilli, hadde lovet ham at hun skulle drive selskapet videre «i all evighet». Akkurat det var kanskje å ta i – at hun greide å føre det frem til at de kan feire de første 100 år, er i seg selv en prestasjon.

Selskapet har vært på gravens rand mer enn en gang de siste årene, men hun har slåss og kjempet – sågar mot sine egne døtre – og fikk det til.

I år stilte hun i Genève igjen, like oransje som taket på den bilen hun presenterte, og, akkurat som før, med den lille blikkboksen hjemmebakte kjeks til hennes nære venner.

I farens fotspor
Bilen var selvfølgelig oppkalt etter ektefellen, Nuccio. Giuseppe het han egentlig, han ble født to år etter at hans far, Giovanni, hadde grunnlagt karosseribedriften.

I 1933 startet den 19 år gamle Giuseppe i farens firma, året etter kom en sensasjonell Fiat 527 Ardita 2500, med frontlyktene flush med forskjermene. Etter det så han seg aldri tilbake.

Etter krigen tok han over bedriften, men fikk samtidig tid til litt racing, blant annet i en nydelig barchetta han hadde bygget på en Fiat 500 base.

Designhus
Han knyttet til seg flere glitrende designere, Franco Scaglione var en av dem. På standen i Genève i år hadde de ikke bare med deres nye, 100-års jubileum konseptbil, men også en åpen Giulietta tegnet av Scaglione.

Av en eller annen grunn foretrakk Alfa Romeo Pininfarinas forslag, så denne ble aldri bygget. Et mesterverk, og når man ser en slik mer enn 50 år gammel bil, er det lett å lure på om verden egentlig har gått fremover.

(Toyota presenterte akkurat det samme problemet. I forbindelse med sin GT 86-lansering hadde de også med en gammel 2000 GT – vakrere kan det vanskelig gjøres. Du ser den her.

Kileform
Men selv om jeg ikke tror at årets Nuccio vil ha samme appell om 50 år, som den gamle Scaglione-designen har, er det allikevel mye positivt å si om den nye.

Kanskje først og fremst at den har lagt seg tett på det som har vært Bertones varemerke de siste nesten femti årene: Kileform med en utpreget cab forward.

Det startet med Carabo i 1967 som ble forfinet til Stratos Zero i 1970 (som via mange omveier endte opp som en av verdens mest hårete rallybiler) og som endte med Lamborghini Countach som, til manges overraskelse, endte som produksjonsbil og som definerte Lambos produksjonsspråk til den dag i dag.

Moderne arkitektur
Det visuelle elementet som kanskje er mest iøynefallende på «Nuccio» er den enorme frontruta som er bredere øverst enn nederst. Dette gir A-stolpene en helt egen estetikk, der de starter nede ved frontlysene og vider seg ut bakover der de rammer inn frontruta.

Der de møter B-stolpen dannes det to skikkelige luftinntak som også er med på å gi karosseriet sitt særpreg og som minner om Stratos Zeros «krokodilleøyne».

Taket er også ganske spesielt – det er nesten «flytende», det er vanskelig å si hvor det egentlig er festet og har både estetisk og teknisk mye med moderne arkitektur å gjøre. Mike Robinson, Bertones designsjef, har alltid hatt en liten arkitekt surrende rundt i bakhodet.

At det ble lakkert oransje, ga seg nesten selv. Nuccio Bertones yndlingsfarge.

Kjørbar
Vi ble fortalt at bilen var kjørbar, og utstyrt med en 4,2-liters V8 motor på 480 hk. Det smaker av Ferrari, og det ble vel ganske klart antydet at det hele var bygget på en Ferrari F430.

Den målte 480 x 195 x 122 cm og hadde en akselavstand på 260 cm. Det siste er i hvert fall Ferrari-mål. 

Nå er bilen på vei ut i verden. Først til Beijing-utstillingen om kort tid, så til en spesiell 100-års Bertone-markering på Bilmuseet i Torino. Deretter som sentrum i Automotive News Europe årlige møte i juni.

Så blir det til USA, Concorso Italiano på Laguna Seca i august og til sist en spesialutstilling i Firenze i september. Nå skal det vises at det fremdeles er liv i Bertone.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside