Får jeg ikke minst fire turer tvers gjennom Kontinentet hvert år har jeg tapt. En ting er at jeg liker å kjøre.

Når jeg smeller igjen bildøren i Oslo og har med fire ganger så mange CD-skiver som jeg trenger til den tiden turen kommer til å ta (man må jo ha et utvalg, jeg aner ikke hvilken stemning jeg vil være i over Brenner) og vet at driftsbudsjettet er på plass, kan gjerne Milano være neste stopp.

Frankfurt er ren rutine – Oslo-Frankfurt har tatt 14 ½ time så lenge jeg kan huske. Har jeg hatt en ekstremt rask bil, har det vært ekstremt mye veiarbeider. Har jeg hatt en Fiat 500, har trafikken glidd som olivenolje ut av en presse. Underlig hvordan naturen ordner opp.

Og hva er Frankfurt - Genève? 600 km ekstra, et greit kveldsskift – for på kvelden er ikke korken foran Basel så ille heller.

Med andre ord, så var svaret mitt det samme som alltid, på det på en automobilutstilling hyppigst stilte spørsmålet blant kolleger og importører: «Når skal du hjem?»

Et merkelig spørsmål forresten. Det høres nesten ut som «dette er gørr, hvor lenge orker du å holde ut her?», men det man vel egentlig spør om er «skal du på samme fly som meg, eller har du måttet ta til takke med en dårligere forbindelse? Mellomlanding i Køben kanskje, ha, ha.»

Svaret mitt er «aner ikke, kanskje jeg blir til torsdag».

Forskrekkelsen over å høre at jeg kjører er like genuin hver gang. Jeg har selvfølgelig forståelse for at viktige folk har det så travelt at de MÅ ta fly, men jeg vi lle trodd at både vi som skriver om det, og de som pusher produktene egentlig har PLIKT til å propagandere mer for bilkjøring.

Produktet «vårt» er jo ikke bare et nødvendig onde for å få ungene til barnehagen og mor på jobben til rett tid. Det er jo også fremdeles uttrykk for en vanvittig grad av frihet, og en etterhånden nesten ukjent mulighet for å velge selv.

Men i stedet for å applaudere at bilen blir brukt til det den virkelig kan brukes, til får jeg en forskrekket tilbakemelding om «KJØRER DU????» Akkurat som om en slik virksomhet er det fjerneste en bilskriver eller en bilpusher kan bedrive.

La meg fortelle om noe av det aeroplanfraksjonen går glipp av. En jevn kontroll av minnesmerket over Bernd Rosemeyer, for eksempel.

Dette prosjektet mitt er snart fem år gammelt nå – jeg synes det er en skandale at Audi ikke gjør noe for at han skal hedres litt mer høvisk. Her er en av mine første innslag i den så langt fånyttes kampen.  

Hadde jeg fløyet hadde jeg ikke kunnet fortelle at det var forholdsvis ryddig der nå, men noe statusmessig løft var ikke å spore.

Hadde jeg fløyet hadde jeg heller ikke kunnet ta små omveier (de såkalte Autohof som har dukket opp de siste årene, som alternativ til fyllestasjoner rett ved motorveiene, byr på mange morsomme muligheter) for å innta enkle måltider i spennende arkitektur.

50-års diner, eller en veikro i typisk Honecker-stil eller varm mat fra en gammel Airstream caravan for eksempel. Og 15 prosent lavere drivstoffpris.

Hadde jeg fløyet hadde jeg heller ikke opplevd veikroenes utrolige pissoirer.

Det har dukket opp noe nytt, spør ikke meg, der innretningen fungerer uten vann og uten kjemikalier, men allikevel er det verken spyling eller luktbart spor etter det du har drevet med. 

Heldigvis har den sveitsiske produsenten en mengde informasjoner på sin hjemmeside, blant annet en levende fremstilling av funksjonen – du ser den her dersom du ikke tror meg. 

Norge er av en eller annen grunn ikke på listen over de land leverandøren leverer til.

Men ikke nok med en funksjon som er oppsiktsvekkende. Den er også utstyrt med reklame. Enten med lysskilt som tennes når du setter i gang – eller en videoreklamesnutt som er såpass fascinerende at du glemmer at du er ferdig.

Reklamefeltet befinner seg selvfølgelig rett i synsfeltet når du forsøker å følge med på hva du driver med.

Men ikke nok med et heller. For når du løfter blikket fra alt det eventyrlige der nede, møter du en ny reklame. Plakat på veggen denne gangen. Reklame for noe jeg helst ikke vil vite at jeg kanskje trenger. En slags prostatamedisin. (Nok en gang: spør ikke meg).

Men det som gjør denne så helt vanvittig, er at medisinen åpenbart heter Prostagutt, og når du ser plakaten ser du rett inn i den distingverte fleisen til en gråhåret herre i sin beste alder. 

Det opplever du aldri på en flyplass.

Grunnen til at dette fascinerer spesielt er at min gamle, høyt respekterte «sjef», Mogens Damkier (redaktør for Skandinavisk Motor Journal, verdens beste bil&mc-blad, ever) og jeg alltid snakket om å lage en stor avhandling om Dasser gjennom Europa.

13 Bind pluss Anhang – og i tilleggsbindet skulle vi ha konstruert et dampdrevet lokum. Pussig nok er lokum på dansk en høvisk betegnelse på et toalett, mens det i resten av verden er en form for tyrkiske godterier. Spør, som sagt, ikke meg…

La det også være nevnt at da jeg gjorde research på Urimatet kom jeg over en annen utrolig sak som jeg kan tenke meg du overhodet heller ikke er interessert i.

«Årets dass», eller «Loo of the Year». Det deles faktisk ut en slik pris – helt på høyde med Car of the Year, og er faktisk litt bedre enn COTY, fordi prisen deles ut i flere klasser, og inneholder også en Hall of Fame.

Hva heter denne bransjens fagblader og hva kaller de journalistene seg? Er de, som jeg, på vei til en eller annen fagmesse akkurat nå?

Jeg tør ikke tenke tanken videre. (Men, nok en gang, tror du meg ikke? Sjekk her!

Slike assosiasjoner hadde du aldri klart å utvikle etter en flytur (kanskje dette forresten taler til fordel for flytransport?)

Men jeg fortsetter min forsvarstale for den frie bilismen, ved å gi noen glimt fra hjemveien. 

Jeg måtte være i Modena en fredag, det gamle huset til Ferrari skulle åpne som museum. Genève - Modena er ikke langt, men det ville bli litt slitsomt med bil, for jeg måtte være hjemme søndag. Det mest praktiske (og økonomiske) ville være å fly tur/retur fra Frankfurt Hahn.

Det første problemet var å finne Hahn. GPS’en hadde tretten forslag, men hjemmekontoret skaffet med postnummeret, så det ble til slutt definert.

Siden jeg hadde forholdsvis god tid - start fra Genève ved sen lunchtid - ba jeg GPS’en finne korteste vei, da jeg hadde passert Basel. 

«Korteste vei» gir deg veier du ikke ante eksisterte. Dersom grusveien bak fjøset er kortere enn landeveien utenfor bondegården, blir du dirigert til grusveien.

Jeg skal ikke fortelle om alle de merkelige stedene vi passerte, men – ikke ante jeg at vi nærmet oss – plutselig sto det Hockenheim på et skilt. 

Klart vi måtte bortom Hockenheim – det skjedde ikkeno’ der, sånn sett ikke noen vits i omveien i det hele tatt, men vi hadde jo en plikt til å hilse på.

Tilsvarende etter at jeg hadde tatt den kjappe flyturen. Det er mulig du har mellomlandet på Frankfurt-Hahn, men jeg tror ikke du virkelig har sett den – brakkeflyplass, men den gamle USAF-hovedbygningen på Hahn er praktfull.

Base operations i den ene fløyen, brannstasjon i den andre, med kontrolltårnet i midten. Du finner ikke slik flyplassarkitektur lenger.

Så var det hjemover. Nürburgring, sto det nå på et landeveisskilt. Der har jeg vært noen ganger ja, men aldri fra denne kanten.

Egentlig har jeg aldri vært på Frankfurt Hahn kanten noen gang. Så det ble en ny formålsløs – men veldig glad – omvei. Man neglisjerer jo ikke gamle helligdommer.

Litt overraskende var det at GMs testsenter der fremdeles hadde en SAAB-logo på det store skiltet, men det var da også den eneste opplevelsen.

En død Nürburgring er enda dødere enn en død Hockenheimring, men veiene rundt Nürburgring er like fantastiske som selve banen. 

Nå er kanskje ikke, skulle man tro, en Toyota Avensis, med 10 kg. løse brosjyrer og presseinfo pluss 102 CD-plater pluss en ukes bagasje i løs vekt, den mest ideelle innmaten når man hive rundt med en bil på en vei som er skapt for 911-kjøring.

Men som jeg så ofte opplever og har glede av – poenget er å finne grensen for det mulige og fornuftige – og så ikke overstige det med mer enn 5 prosent.

På veien hjem – og nå er vi på motorveien igjen fikk jeg et praktfullt signal på at noen tror på, og investerer i, fremtiden. På en motorveiplass, med stor tankstasjon og enda større bespisningsinnretning var det hjælpemeg egen kredittkortbetjent påfyllings»tank» for el-biler.

Noen tar el-bil-på-motorveien på ramme alvor. Si ikke at verden ikke går fremover.

Hvordan bilen var?

Jeg tar gjerne turen om igjen i morgen med akkurat den samme bilen. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker spørsmålet «Skal du virkelig bile…?»

 

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside