Jeg har aldri vært på Goodwood Festival of Speed før. Jeg har lest om det, hatt lyst å dra dit, drømt om det i kanskje 15 år.

Da jeg flyttet til Storbritannia som student for to år siden, tenkte jeg at det burde være en smal sak å få til et besøk. Men det har ikke latt seg gjøre. Før nå.

For jeg fikk for noen uker tidligere en telefon fra redaktøren, med spørsmål om ikke jeg kunne ofre en helg til å dra til Goodwood for å dekke Festivalen (ja, med stor F) for BilNorge. Hva kunne jeg vel si, annet enn «ja!»? Og slik ble det.

Noen uker senere står jeg der da, i presseteltet inne på eiendommen til Lord March. I signeringsboken var Ben Oliver fra Car Magazine og Piers Ward fra Top Gear Magazine de forrige som skrev seg inn. Og så var det meg.

Man kan jo få komplekser av mindre.

Ute på sletta tusler Jesse James (for anledningen sjåfør for en vill 850-hesters hjemmelaget pickup) og Edd China (han høye mekanikeren fra Wheeler Dealers) rolig forbi, og før jeg drar hjem igjen får jeg tatt noen bilder av Alain Prost og Andy Green, og tatt Sir Stirling Moss i hånden. Fastere håndtrykk har jeg knapt kjent.

Og inne på Toyota-standen får jeg endelig lagt mine øyne på min personlige favorittbil gjennom tidene – en rød 2000GT. Dagen etter sikrer jeg meg en flott modellbil av Toyotaen, i helt riktig James Bond-stil. Aki er selvsagt bak rattet, slik hun var i filmen («You Only Live Twice»).

Det eneste som mangler er at Sean Connery kommer gående.

Lydene, luktene og vibrasjonene. Når man leser om Goodwood bruker man kun syn og fantasi. Man ser bildene, leser teksten og fantaserer om hvordan det faktisk er å være der. Men det er ikke før jeg faktisk står midt i det, jeg skjønner hvordan det er.

Her synger gamle Moto Guzzi-sykler om kapp med NASCAR-biler, F1-bilene til Ayrton Senna, V10-motoren til Lexus LFA og Audis Le Mans-vinnende R18 hybrid.

Og man skjønner at det er et høyt respektert arrangement, når sjåførlista er fylt med navn som Akio Toyoda (toppsjefen i Toyota-konsernet), Kenny Roberts, Bruno Senna, Sebastian Vettel, Jenson Button og Jackie Stewart – for å nevne noen.

Da blir en liten biljournalist fra Norge enda mindre, og opplevelsen enda større. Men jeg var der. Med presseakkreditering og kamera.

Og hva sitter jeg igjen med? En opplevelse jeg ikke kommer til å glemme med det første, og en stor lyst til å dra tilbake så ofte som overhodet mulig.

Og selvsagt; et stort bildegalleri du kan bla deg gjennom her, med mer info på hvert enkelt bilde.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside