McLaren var nesten de siste som hadde pressekonferanse på Paris-utstillingen i torsdag. Ved sekstiden på kvelden pleier alle å ha skiftet til den krøllete findressen og er på vei til en eller annen event. De fleste er dehydrert og ute av stand til å løfte en fot mer.

Bortsett fra den 26. september 2012.

Kvart over fem, cirka, og tout le monde (som det heter i Frankrike) var på vei til Hall 5 – som også er ganske avsidesliggende og ikke akkurat i sentrum for oppmerksomheten.

Og da klokken slo, og det hvite teltet ble løftet av P1, sto folk tjue i dybden. Det er lenge siden jeg har opplevd noe tilsvarende.

Ikke en gang da racerfører Schumacher bidro til debuter på Ferrari-standen var det så mange andpustne og siklende groupies til stede.

Så hva har egentlig McLaren gjort? Antagelig er dette tema for en Masteroppgave en gang. 

Ikke har de dominert Formel 1 de siste årene. Ikke er de bemannet av spesielt karismatiske ledere. De har bygget en gatebil i forholdsvis lavt antall et par år nå, en bil som for øvrig har fått mye pepper, spesielt for utseendet.

Og nå har de altså sagt at de skal bygge enda en modell. Og at den skal bli fantastisk bra. Ikke verdens raskeste riktignok, men vanvittig bra.

LES: Mer om McLaren P1

Det er bare en brøkdel av verdens befolkning som vil komme i berøring med dette vidunderet.

Også blant motorjournalister (eller hva de nå er alle de som er utstyrt med presseakkreditering på denne messa) er det særdeles minimalt det antallet som kommer til å erfare hva denne bilen egentlig er – når den skal i produksjon om et års tid, og bare et fåtall av dem som kommer til å møte bilen, er i stand til å viderebringe noe meningsfylt.

Men slike rasjonelle innvendinger spiller ingen rolle. Etter pressekonferansen slapp man inn på standen i grupper på mellom fire og fem – folk køet som polkøene i Oslo da Aftenposten den 1. april en gang fortalte at det var billigsalg på rødvin. 

Og pressemappa var en papirlapp der navnet på det aktuelle nettstedet sto, hvor man kunne finne relevante informasjoner. Tro det eller ei, folk kjempet som ville løver for å rane til seg i hvert fall ett konkret minne fra Den Store Debuten. 

(saken fortsetter)

Selv ble jeg litt opptatt av å tenke på hva som skjedde akkurat samme stedet for to år siden. Oppmøtet var ikke like stort riktignok, men der sto Danny Bahar, nyansatt Lotussjef med lang erfaring fra Ferrari, og presenterte et fremtidig program på seks fantastiske nye modeller. Minst en av dem ville ut-McLaren McLarens P1.

Men hva har vi i dag? En Danny Bahar som saksøker sin tidligere arbeidsgiver for usaklig oppsigelse og hans tidligere arbeidsgiver som balanserer på randen av et økonomisk stup. Hva skrev jeg? «På mange måter smaker vel dette litt av Briste eller Bære».

LES: Teppebombing fra Lotus

Nå har jeg nok på en måte følelsen av at dette er bedre fundamentert, og i morgen har jeg en avtale om mer grundig gjennomgang av den nye modellen.

For jeg tilstår gjerne, jeg sviktet både mine lesere og min Hellige Oppgave som gravende journalist. Jeg orket ikke det lett hysteriske preget denne idol-tilbedelsen fikk, så jeg gikk et helt annet sted hvor det var litt mer å få gjort.

Men for all del – jeg kommer tilbake med den nye. En gang.

 

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside