Jeg tenker selvfølgelig først og fremst på Lili Bertone. Enken etter Nuccio som tok seg f**n på at hun skulle lede selskapet frem til 100-års jubileet, uansett hvilke problemer som dukket opp underveis.

Og de var solide, fra banale økonomiske vanskeligheter til dramatisk fighting mellom arvingene.

Men Lili (med egen hjemmeside) beit seg fast i bordkanten, staket ut kursen, fikk med noen oppegående folk, både på design og på forretningsdrift, og i år kunne de feire 103 år.

Den andre dama var litt mer anonym, men kledd i gull, og der hadde de ikke kastet bort pengene på unødvendig mye gull – for å si det sånn, og sørget for at årets Bertone-kreasjon nok ble utstillingens mest fotograferte.

Årets bil var en praktfull stasjonsvogn-utgave, eller shooting brake som det visstnok skal hete nå etter at noen tyske produsenter har oppdaget hva en shooting brake egentlig ikke er, på en Aston Martin Rapide.

Ifølge Mike Robinson, sjefdesigner, var den allerede solgt til en nær venn av huset lenge før han hadde begynt å tegne på den.

Klienten var åpenbart inspirert av Jet2 – en Aston-modell, også stasjonsvogn, men to-dørs den gangen – som de viste i Genève i 2004. Lenge før Mike Robinson ble engasjert av Bertone, forresten. Han kom dit først i 2009.

De hadde med seg en ny utgave av Jet2 også – for å minne oss om hvor det egentlig startet. Det vil si, egentlig startet det med Bertones opprinnelige Aston Jet fra 1961, basert på en DB4 GT – men glem det.

Jet2 ble bygget på nytt i noe som heter Bertone Officina – en ny avdeling som er et slags mote-atelier, der de skreddersyr biler til deg. Også den nye Jet2 hadde en «kunde», Lili selv som hadde bestemt den spesielle lakkoverflaten og forlangt et interiør kledd med skinn fra Foglizzo.

Akkurat den avdelingen kan vanskelig bli mer eksklusiv, de har levert spesielle skinnprodukter siden 1921. Det er ikke få private Airbus som har et Foglizzo-interiør.

Og når du har ventet på at de skal pakke inn blikkboksen din med Foie Gras hos Fauchon i Paris, har du sikkert lent deg på deres innslag av semsket skinn.

Hvis du vil dukke ned i en annen verden, kan du besøke Foglizzo her.

Men tilbake til Jet 2+2. Fire dører som i Rapide, pluss stor bakdør og et interiør som er både rommelig og luksuriøst, men som også virker brukbart praktisk.

En profil, og spesielt arbeidet med stolpene langs sidene, som forteller om fart, sammen med sideflater som helt klart forteller om muskler. Den lange akselavstanden gjør at det blir en meget roligere behandling av flatene enn det vi ser på den mye kortere Jet2.

Men det ingen av uttrykkene som ropes ut her, det hele er forholdsvis diskret. Amerikaneren Robinson er åpenbart mer britisk enn italiensk i hodet sitt.

Og fronten er så utvilsomt en Aston, men også den ganske forsiktig. Spesielt i forhold til det Aston Martin selv har produsert av aggressive frontaluttrykk den siste tiden.

Det er ikke gjort noe med drivlinjen og plattformen ser også ut til å være urørt, med samme lange akselavstand som Rapidens.

Lili var fornøyd, Mike Robinson var fornøyd, den anonyme Aston-samlende kunden var svært fornøyd, og hun høye – hun var veldig sliten i føttene.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside