Nå skal det riktignok tilføyes at jeg startet med å være litt sur:

Jeg er nemlig rykende uenig i bokens egentlige premiss. Ekteparet Stephanie Dumont og Karl Eirik Haug har i sin «Norske Bilfavoritter» nemlig tatt utgangspunkt i at i annerledeslandet Norge er vi flinkere enn noen andre til å velge alternative biltyper.

«Her er uvanlige biler vanlige». Og «hvorfor ble Bobla mer populær enn Ford Anglia da bilsalget ble frigitt» spør forfatterne. 

Sannsynligvis av samme grunn som at Bobla ble mer populær enn Anglia i resten av verden også.

Og så har jeg en innvending til: Det brukes, syns jeg, altfor mye historisk registreringsstatistikk her. For det første er jeg ikke interessert i hvor mange Renault Dauphiner som ble solgt her, ned til – har man følelsen av – fire desimaler. 

For det andre brukes statistikken galt: «Wartburgsalget døde raskt ut etter at den norske bilrasjoneringen opphørte (i 1960)» står det.

Ikke akkurat, nei. Wartburgs toppår i Norge var i 1963 – flere år etter frigivelsen. 

For eksempel. Eller: vi får vite at Porsche plutselig solgte 26 biler i 1986 og at det var underlig.

Ikke veldig.

Årsaken var ganske enkelt at vi ikke hadde hatt Porsche-importør på noen år, og nå slo Bertel O. Steen til. Porsche-interessen dabbet forresten fort av igjen!  

Saken er ganske enkelt den at jeg føler meg snytt når en del av plassen er brukt opp på slikt, når den i stedet kunne vært benyttet til å dele enda flere perlende formuleringer med leserne.  

Haug er en mester i underlige, men treffende, assosiasjoner. Audi og piercing – for eksempel. Fire ringer i nesa. Hvorfor kom jeg aldri på den?

Eller når han forteller oss om den perioden vi fremdeles var bilturister i eget land, at vi kjørte langt og skrev kort. Noen som husker kort fremdeles? Postkort. 

Og selvfølgelig har han helt rett når han påstår at Norge har verdens beste veier. Her får vi glad utfordring overalt, hull, svinger, bakker og ikke sterile rett-frem transportetapper.

Selv om forfatterne fremdeles befinner seg på sydsiden av 50-tallet, er de allikevel gamle nok (eller er flinke nok til å huske gamle historier) til at de tar oss langt tilbake. Uten at det blir kvalmt nostalgisk.

Flankert av et nydelig Johan Brun-foto av en Saab 93 parkert i en sølepytt på en grusvei ved gården Øvre Hjelmungen ved Halden, den veien som senere ble hetende E6, leser vi som innledning til et kapittel at «Inntil 1981 gikk verdens mest småkoselige hovedåre fra Svinesund og videre gjennom gårdstunet til Øvre Hjelmungen. 267 mil gjensto til Kirkenes».

Den type poesi sluker man ikke. Dette nyter man i små porsjoner.

Derfor er det også en bok for svært mange andre enn bilelskere. Man behøver overhodet ikke være interessert i biler for å glede seg over bokens to sider om Peugeot. Det dreier seg nemlig nesten utelukkende om uttalen av navnet, innblandet et lite intermesso med PÅMM FRI!

Uttrykk som «kjøremaskin» eller «brede lisser» er overhodet ikke brukt her – ikke en eneste motorjournalist-floskel-fallgruve har forfatterne falt i.

Det må være mer enn 50 prosent bilder her. Noen fabrikkbilder, noen tatt spesielt til dette verket, noen hentet fra dype arkiv og noen fra folks egne fotoalbum. 

Og så er det utrolig mye bra «hjemme hos» her. Kaffedrikking på tunet til lederen for Toyota Crown-klubben blir vi med på, vi er med familien Sputnik på piknik ved Drangedal, vi får Honda-Hanne Skotvedt i en Åse Kleveland utgave (vi får en Åse Kleveland i en Åse Kleveland-utgave også).

Vi får Kåre Willoch foran en av de piercede bilene ved Slottet da han var blitt statsminister i 1981 – som, på forfatternes spørsmål om favorittbiler, svarer: «Jeg kan ikke huske at jeg har engasjert meg i det hele tatt i spørsmål om hvilket bilmerke ansvarlige for transport av min person skulle velge, bortsett fra sikker transport av utsatte gjester. Mine egne bilkjøp er blitt avgjort dels av økonomiske betraktninger, dels av krav til komfort og driftssikkerhet samt vaner og verksteds beliggenhet».

Gro gjør det litt enklere, hun forteller om sine to Bobler før de gikk over til en Volvo stasjonsvogn.

Når jeg blar gjennom en gang til ser det plutselig ut som om det er flere ansikter enn biler i denne boken. Så der følger den opp det eminente arbeidet Haug gjør på den siste redaksjonelle siden i d2 hver uke i serien «Mitt Kjøretøy». 

Riktignok kan det virke som om noen av intervjuobjektene er valgt mer på basis av trynefaktoren enn at de dukker opp med noe minneverdig (et av våre Audi-sponsede alpin-ess «får gåsehud av den italienske supersportsbilen Pagani som har utvendige klaffer som justeres med fartsøkningen…».)

Klaffer?

Mens andre, som Lars Mytting (som har skrevet bl.a. «Hel Ved») og Anne B. Ragde (som i en ikke alt for fjern fortid skrev fantastiske annonsetekster for Jeep) avleverer en prosa som blir til ren fløyel når vi får ta del i dialogen via bokens sider.

Som sagt. Dersom de to ansvarlige hadde droppet alle de påstandene og all den detaljrike statistikken jeg ikke er så glad i, og i stedet fylt den plassen på samme måte som de har fylt resten av denne boken, med det herlige utgangspunktet at «her skal vi snakke om vennene våre», hadde jeg ikke hatt en eneste innvending.

Men ikke misforstå, jeg føler meg overhodet ikke snytt. Jeg er glad så lenge det dukker opp noe av virkelig verdi i det bitte lille hjørnet av verden – mentalt og geografisk – der jeg befinner meg. Plutselig er dette området blitt både mye større og mye rikere.

 

Norske bilfavoritter

Stéphanie Dumont og Karl Eirik Haug

Veil. Pris kr 399,-

Antall sider: 192

Cappelen DAMM

Oslo 2013

ISBN:9788202418663

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside