Jeg har ventet lenge på en anledning som denne. Jeg besøkte nemlig Ferrari-museet like før jul, og hadde med meg en del bilder som jeg gjerne ville vise frem.

Nå er anledningen her.

Den 18. februar var Ferrari-sønn Piero og Ferrari-sjef Luca di Montezemolo på plass, sammen med en rekke dignitærer, for å åpne den tredje bygningen som ligger under Enzo Ferrari Museet i Modena.

Den 18. februar, selvfølgelig for å gratulere hovedpersonen med dagen. Enzo Ferrari ble født 18/2-1898 (selv om han har forsøkt å tåkelegge/mystifisere det faktumet også – alt for å skape myter).

Frosset i tid
Museet ligger der Enzo Ferrari vokste opp. Barndomshjemmet står der fremdeles, det var der faren, Alfredo, drev et enkelt mekanisk verksted og hvor ungene gikk på skøyter på kanalene om vinteren og drømte om å bli verdensmestre.

I det huset skjer det ikke stort. Vi finner en tro kopi av Ferraris kontor, fyllepennen hans ligger der, vi får den fascinerende historien om hans fiolette blekk, men det hele er en slags kronologisk historie, mest med bilder og tekst, men også med en hel del gjenstander, godt skjult under tykt glass.

Den nye hallen har, akkurat som hoveddelen av museet, fascinerende arkitektur – bygget er formet som panseret på en Ferrari racer fra 50-årene. Innvendig får du 100 års historie med masse film og lysbilder, og en rekke av merkets mer historiske biler.

100 år
Og du får heldigvis mye mer enn bare Ferrari. Her er det 100 års Modena motorhistorie, pluss litt kunst og kultur. 

Men fremdeles er det hovedhallen – en stor Ferrari-gul struktur med en enorm glassvegg på den ene siden, og delvis gravd ned under jorden – som er den store attraksjonen. Der har de stadig varierende utstillinger, jeg har vært der fire ganger på to år, det var alltid en ny utstilling på plass. Og katalogene de produserer er for det første glimrende, med masse stoff laget spesielt for akkurat den utstillingen, og for det andre er de meget rimelige i innkjøp.

Noen er sågar på både engelsk og italiensk også. 

Grand Prix
Da jeg var der nå sist var temaet Formel 1 – eller Grand Prix skal vi kanskje kalle det. Det var antydninger av førkrigsbiler der også.

Det var stor variasjon i utvalget, de fleste bilene var svært sentrale i racing-historien.

Selvfølgelig var det mange vi manglet, men solsiden var at en rekke av dem kom fra italienske samlinger. Altså levende biler som ofte var ute og blåste spindelveven ut av eksosrørene.

Og siden de kom fra italienske samlinger, hadde de ikke i samme grad det «Goodwood-preget» som karakteriserer kjente historiske racerbiler fra England eller USA.

Jeg må nok også innrømme at jeg får litt klump i halsen når jeg møter en av Ferrariene fra Donelli-samlingen, T4-modellen med startnummer 12, og ikke med Gilles Villeneuves ikoniske 27.

Donelli som lager glimrende vin «samlet» på Villeneuve da han herjet på banene som verdens beste racerbilfører – den kombinasjonen, Ferrari / Villeneuve / Donelli, er det noe eget med

Pensum
Som du kanskje ser av bildene er et racerbilmuseum faktisk også pensum for italienske skoler.

Her treffer du både barnehage-flokker, folkeskolebarn, stivt uniformert fra katolske institusjoner, eller ungdom fra videregående skoler som lærer om italiensk racing, racing-tradisjon og racing-glorie.

Dette anlegget, inklusive det nye bygget, er en ganske komplett Ferrari-presentasjon som er helt renset for den hysteriske hypen du finner i Maranello.

Det skal de forresten ha: jeg har tidligere vært lettere sarkastisk overfor det museet som ligger ved fabrikken.

Men sist jeg var der hadde de faktisk to interessante spesialpresentasjoner. En som viste noen av de forslagene til Enzo som ikke ble noe av. Og en annen som viste en rekke prototype- eller eksperiment-Ferrarier som i kamuflert utgave var brukt til forskning og utvikling.

Se ikke bort fra at jeg viser dere de bildene også, en dag.

To-spann
Montezemolo presiserer at disse to museene, som nå samarbeider til de grader at det er felles inngangsbillett og shuttlebuss den halvtimen som skiller de to anleggene fra hverandre, har hver sin oppgave.

Maranello skal vise Ferrari i dag, og kanskje litt i går også, men i hvert fall ikke forgårs – og så skal de vise mye Ferrari fremtid.

Mens Modena skal være historiebiten.

Hvis sjefen virkelig blander seg skikkelig opp i dette, kan vi kanskje regne med god smak i Maranello også fremover.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside