Volvo-museet ligger aldeles nydelig til, med skjærgården rett utenfor. Bakgrunnen er riktignok et stort industriområde, men for de av oss som liker næringsvirksomhet er jo slikt også ganske tiltrekkende.

Men attraksjonen er altså Volvos eget museum. Og her snakker vi ikke Volvo personbil eller Volvo last eller noen av de andre oppdelte fraksjonene – dette er Volvo. Punktum.

Sammen med Volvo Ocean Race (som har fått sin egen avdeling på museet), og noe IT og andre mindre elementer, er Volvomuseet i dag en av de få gjenstående bitene av det gamle, felles Volvo-konsernet.

Komplett
Derfor inneholder det også alt. Motorer, og da snakker vi også påhengsmotorer (1922-1979 og flymotorer (inkl. en praktfull 14-sylindret stjernemotor fra 1941). Anleggsmaskiner.  Traktorer og selvfølgelig biler.

Personbiler fra den aller første i 1927, busser og lastebiler og alt imellom. Eksperimentbiler, sportsbiler, rallybiler, militærbiler, gassturbinbiler, drømmebiler. Det er mulig ikke absolutt alt er her, men jeg savner i hvert fall ikke noe.

Og spesielt ble jeg begeistret da det nå har dukket opp fire modeller av det de kaller «Small Volvo» - et prosjekt som ble kryptisk nevnt i en pressemelding fra en bilutstilling for en ti års tid siden, men som aldri ble vist, og som ingen heller ville snakke om.

Nå står modellene her. Riktignok små og riktignok inne i plast-montre slik at de er så å si umulige å fotografere (kanskje et polariseringsfilter hadde vært løsningen) – men nå vet jeg altså hva det dreier seg om.

Det er en veldig god førkrigshistorie her, fra ÖV og PV 4 i 1927, sammen med LV 40 – deres første lastebil.

Intimt
Vi får en reproduksjon av kontoret til grunnleggerne, Assar Gabrielsson og Gustaf Larson. De satt, står det på en plakat, vis a vis på hver sin side av et enormt skrivebord – hele deres yrkesaktive karriere.

I starten, står det videre, kommuniserte de med de underliggende avdelingene ved hjelp av tramping i gulvet. Etter en stund begynte de å bruke et kosteskaft!

Hva jeg hadde glemt var at Volvo opprinnelig var et merkevarenavn som tilhørte SKF. Det var SKF som grunnla fabrikken i 1926 og den første bilen, altså året etter, fikk da forært dette varemerket fra stifteren.

Legender
Førkrigs var bilene ekstremt amerikanske. Ikke før i 1935 kom antydninger av strømlinjer og uavhengig forstilling, og selv årene etter krigen, som de fleste vel forbinder med PV 444 og Modern Times, bød på anakronismer som PV 61 (separat chassis – her er det et eksempel på spesialkarosseri fra Nordbergs) og den enorme PV 831 – med tilnavnet Disponent. Den varte helt til 1958 – først da overtok de mer moderne konstruksjonene helt.

PV 444 – og det som fulgte på den oppskriften, er legendarisk. Og etterfølgeren, Amazon, bekrefter igjen at den er noe av det nydeligste, noensinne.

Derfra blir vi tatt gjennom hele den nye tidsregningen, som mange av oss også husker. Via DAF-eventyret – hva i all verden skulle de med DAF, og var egentlig 343 eller 440 noen gang gode biler? Og via Bertone-eventyret – som det er enda større grunn til å spørre hvorfor?

Volvos egen designavdeling, ledet av nordmannen Jan Wilsgaard, viste stadig at de var i verdenstoppen, og når det gjelder produksjonskvalitet var det vel nesten ingen som bygde dårligere enn Bertone på den tiden.

Sportslig
Selvfølgelig møter vi også sportsbilene, toseterne. Først P 1900, som i realiteten var en Duett med amerikansk plast-karosseri. Det ble ikke bygget flere enn 67 av den.

Og så kom – ikke særlig logisk hvis vi tenker kronologisk, P 1800. Legendarisk, bygget i flere utgaver, og blant prototypene ser vi også at Frua foreslo en meget spesiell versjon. Den ble døpt Raketten. Sikkert mer på grunn av fasongen enn av farten.

Konkurransebilene er der selvfølgelig, fra de første PV som vant EM i Rally, til rallycrossutgaven av 343. Og når det gjelder konseptbilene er det sikkert noen huller, men jeg klarte ikke å oppdage noen.

Lastebilene er det også avsatt god plass til, skikkelige tømmerbiler med kran og henger. Nydelig redningsbil fra 1941. Noen av de største USA-bilene de har bygget – og selvfølgelig flere eksempler på det som grunnla bussvirksomheten.

Sjefsbiler
I år er det også en spesialutstilling som viser tre av firmabilene til den legendariske Volvo-sjefen (1971-1993) Pehr G. Gyllenhammar – mannen som nesten fikk til «Norges-avtalen».

Hans biler skulle ha en helt spesiell rødfarge, med en innredning som matchet. «Jeg ville ha en farge som var frekk, utfordrende og hadde nerve», har han forklart.

Og det var åpenbart for egen fornøyelse – i sosialdemokratiske Sverige kjørte selv Volvo-sjefen bilene sine selv, mellom hjemmet og arbeidsplassen.

Muntert nok forteller en plakat at den røde fargen også gikk igjen i de gele-bringebærene som ble produsert av Webes – søtsaker som alltid fantes i lommen på førerside-døren!

De tre bilene vi møter er en 244 Turbo fra 1979 – ett år før Volvo begynte å selge turboutgaven. Turbotrykkmåleren er åpenbart veldig ettermontert i akkurat denne bilen.

Så har vi en 262 Coupé fra 1981. Akkurat denne er nok også spesialbygget, for ingen av de 6.622 andre coupéene som Bertone bygde, har en firesylindret turbo. Her var det V6 som gjaldt. Men her har den fått enda flere krefter enn den hadde i 244-utgaven hans, nå snakker vi 180 hk.

Den siste er en 780 fra 1985. Firmaet 50-års presang til sjefen. Også her fikk han jobben som testsjåfør. Den B230 FT motoren på 165 hester som ble montert i denne, tok det enda to år før resten av kundekretsen kunne kjøpe.

Nevnte jeg at dette er et museum som er vel verdt et besøk? Klokken 10-17 hver dag (11-16 på lørdager og søndager). God butikk, liten kafeteria og alle andre informasjoner på www.volvomuseum.com.
 

PS!
Bilmuseer i utlandet finnes det mange av. Men det er verdt å minne om den praktfulle bilsamlingen du kan finne på Lillehammer: Norsk Kjøretøyhistorisk Museum. Se hva vi skrev om det i fjor.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside