Det vil si, da den første overraskelsen hadde lagt seg, var det åpenbart at det ikke var den riktige bilen. Det er forskjell på en W12 24-liters Napier flymotor og en 6-sylindret Cummins diesel.

Men det var altså slik at jeg gikk rundt i en av de store utstillingshallene i Hannover, der den store annethvert-årlig nyttebilutstillingen pågår nå. Jeg hadde på meg kjøre-og-hviletid-hetten og var konsentrert på fremskritt innen godstransportsektoren.

(Mer spennende den ofte, også på elektronikksiden, enn det som skjer hos Dinky-Toys fraksjonen)

Åpenbaring
Men så fikk jeg altså øye på den som gjorde at tungbil-brillene ramlet av og jeg fikk på meg bildilla-linsene i stedet.

For på en ganske beskjeden Cummins-stand, med en rekke ganske lekre rødmalte dieselmotorer, sto en bil nesten uten antydning til karosseri. Men det var allikevel ingen tvil. Det var den bilen Reid Railton hadde bygget for John Cobb, som skulle bli «the Brooklands Race Car to end all Brooklands Race Cars».

Railton og Cobb samarbeidet på mange måter. De satte hastighetsrekord sammen og de bygget sågar en nydelig produksjonsbil, Railton Eight. Og altså denne kjempen: fem meter lang, akselavstand på 330 cm. og 160 cm sporvidde. 

Oppi den la Railton en W12 flymotor som han hadde hentet hos Napier. Med 24 liters slagvolum hadde den et vanvittig dreiemoment og ut tøt det 530 hestekrefter.

Evig rekord
Det er noen fantastiske levende bilder fra Brooklands, der bilen letter komplett på banens doserte og meget ujevne underlag. Der satte den en rundetid på 230 km/t eller noe slikt – meget imponerende der og da.

Og med banen delvis pulverisert etter krigen (man bygde bolig- og kontorhus!) er dette en rekord som vil bli stående til evig tid.

Og med Brooklands nesten like ikonisk som gamle Nürburgring, er dette også en rekord, og en bil som historien vil ta vare på.

Og her sto altså bilen, som jeg jo visste var kjøpt tilbake til Brooklands museet etter å ha vært brukt til fallskjermtesting etter krigen og vært eid av blant andre Petter Sundt-vennen (og Aston Martin eier) Victor Gauntlett.

Replika
Men så så jeg først skivebremsene foran. Så så jeg det underlige, og ganske iøynefallende eksosarrangementet, og så ble det ganske klart at dette var ikke originalen.

Historien er altså at en engelskmann, også ganske original, Terry Clarke ønsket å bygge en kopi så tett opp til originalen som mulig, men benyttet en del moderne hjelpemidler, som for eksempel skikkelig bremser, og som for eksempel en moderne motor.

Railton var en fyr som tenkte utenfor boksen, det gjør åpenbart Clarke også så han gikk til den amerikanske dieselmotorprodusenten Cummins – som syntes dette var en fantastisk måte å promovere dieselmotorer på.

De tok en av sine rekke-seksere, en 6,7-liters ISBe-motorer. Den gir egentlig 310 hester når den brukes i for eksempel Londons dobbeldekkere, men da Cummins ingeniører hadde moret seg med denne motoren en stund, nådde de tett oppunder 500 hester – 30 mindre enn originalens.

Tradisjoner
Nå var det kanskje ikke helt unaturlig å gå til Cummins. Fabrikkens grunnlegger, Clessie Cummins, tok en Duesenberg og bygde den om til en dieseldrevet Indianapolis-bil allerede i 1931.

Den har faktisk også kjørt på Brooklands, Cummins tok den med på en Europa-turne for å demonstrere dieselmotor i moderne biler – lengde før Citroën og Mercedes hadde tenkt på å bygge personbiler med diesel.

Så nå er kopien så godt som fullført, den har allerede vært vist frem nå og da, og en av drømmene er selvfølgelig å få fotografert denne, sammen med originalen, på det som er igjen av Brooklands-doseringen.

Hvem sier at en lastebilutstilling ikke har eksentriske overraskelser?

PS!
Hvis du vil vite mer om originalen finner du mye her.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside