Det var John Weyer, mannen som i sin tid bestyrte sportsdelen av Aston Martin, veldig ofte på egen regning, som hadde hørt om den gode maten på Hotel de France i La Chartre-sur-le-Loir.

Siden det lå like ved Le Mans-banen bestilte han ikke bare et bord der, han bestilte plass til hele teamet første gang han dro dit med en gjeng fra Aston Martin. 

Og reserverte bakgården som garasjeplass.

Hotellet ble grunnlagt i 1905, og det var nok noen racingfolk innom der før det også, Henry Segrave som vant det franske Grand Prix der i 1923 for eksempel, men det var Wyer som satte herberget på kartet for alvor.

Helt frem til for et par år siden var det eid av samme familie, da jeg var der første gang i første halvpart av 60-tallet var det Noel Pasteau som eide det. Det var hans sønn som solgte det til en racing-interessert engelskmann for et par år siden.

Gjenbruk
Wyer brukte også dette hotellet da Aston Martin vant mot alle odds i 1959, og han kom tilbake og tilbake og hadde med seg Ford GT40, Porsche 917 og Gulf Mirage – alle i de typiske Gulf-fargene.

Men det var da andre der også, mindre prominente. Et sett Triumph TR4 en gang. TRV var der med to biler for mer enn 50 år siden. Alessandro de Tomaso visste hvordan han fant et bra hotell da han forsøkte seg på 24 timers.

Det var den tiden folk sendte bilene over Kanalen med Bristol Freighters på Silver City-ruter og kjørte bilene på landeveien til løpet. Og langt opp i 80-årene så vi racerne, med påmalte nummer, dundre oppover de 30-40 kilometerne på D304 til La Sarthe.

Ny eier
Martin Overington kjøpte herligheten – etter å ha fullført le Mans Classic med en Blower Bentley med oljen sprutende ut av motoren. Men han kom tilbake til rommet sitt på hotellet.

Det var da han bestemte seg, overtok det og satte i gang en skikkelig oppussing. Kanskje litt for meget etter min smak, men man kan jo ikke si noe på at han bruker historien for alt den er verdt.

Veggene er fylt av praktfulle gamle racingfotografier, gjesteboken er full av signaturer fra berømte racerførere. Han har til og med produsert sin egen tapet, der hotellets historie er gjenfortalt – med en viss vekting på, hva skal vi si, Goodwood-smak aspektet.

Og jeg kan ikke huske at det var til de grader Art Noveau som det er blitt nå.

Men for all del. Overington er hel ved, han kjører en 2CV fra 1952, en H-type varebil, den med bølgeblikken, og dersom du skal hentes, gjør han det i en original DS.

Og han ble etter hvert god venn med Noel Pasteau – som opprinnelig ikke visste at guttungen hadde solgt hotellet.

Kulinarisk
Og nå er vi tilbake til der vi begynte. For Noel, født i 1927, ble sendt på kokkeskole, kom tilbake som kjøkkensjef i 1952 og var allerede på full fart mot sin første Michelin-rosett da John Wyer oppdaget maten der.

Jeg traff ham igjen i fjor – selv om jeg nok ikke kommer til å bo der mer, det er mange andre hotell i nabolaget med sterke racing-røtter som ikke er i nærheten så hypet (eller priset) opp – da han fremdeles snakket om den eksentriske engelskmannen. (Du kan jo forsøke å finne Lotus-hotellet, Auberge de St. Nicholas, for eksempel – men flere gode tips får du ikke).

Han døde for noen måneder siden. Halve landsbyen deltok i sørgetoget, og det var blomster fra alt av veterane racerbilnavn.

Men at Aston Martin skal bli «reunited» med hotellet etter mer enn 50 år for å gjenopplive noen av de mest ikoniske memoriene fra denne luksus sportsbilprodusentens historie, blir jeg ikke veldig rørt av.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside