Honda har tatt mobilitets-tankegangen noen steg videre med det de viste i Tokyo i høst. De hadde for eksempel laget en liten familie med noe de kalte Wander.

Wander Stand og Wander Walker er vel det vi kan kalle transport-pod’er – en type storbytransportører som jeg ser for meg kan få en naturlig plass i fremtidens trafikkbilde.

Wander Walker er en kompakt firehjuls scooter som man kunne sitte på. Den er utstyrt med en liten skjerm med navigasjons-informasjoner, har et V2X-forslag som virket ganske fornuftig og bruker WiFi for å kunne holde kontakt med resten av verden, eller for at resten av verden skal kunne lokalisere deg.

Wander Stand er litt mer telefonkiosk-aktig. Men nesten like kompakt med 125 x 199 cm. Høyden er 185 cm, så hvis du ønsker å stå der inne går det også an.

Denne er litt mer sosial, for det er plass til to ved siden av hverandre. Den kjører like greit bakover som forover, og som spesielt trick kjører den også sidelengs når det trengs. Et skikkelig display på frontruta gir deg både informasjon og underholdning.

Begge er selvfølgelig elektriske og begge skal selvfølgelig kunne kjøre helt autonomt.

Så hadde vi noe som het MBEV. Egentlig en ganske attraktiv oppskrift, selv om slik den sto i Tokyo, så den ganske sprø ut.

Det er mulig B’en i modellnavnet sto for Buggy, men hele oppskriften er en meget fleksibel plattform som man kan konfigurere som man vil, med forskjellige karosseriløsninger.

Og den elektriske avdelingen er utstyrt med batteripakker av forskjellige størrelser som man bare kan vippe ut og poppe inn i stedet for å lade – hvis man ønsker. På mange måter en Twizy-idé som er utviklet videre.

Heldigvis var det noe mer normalt der også, i tillegg til det vi har fortalt om tidligere. N-Box sto der som eksempel på hvordan en moderne Kei-bil (de kompakte japanske skattespesialene) med plass til hele familien, kan se ut. Underlig med våre øyne, men uhyre effektiv.

Selv syns jeg det er så hyggelig at de har hentet frem N-betegnelsen igjen. Den ble brukt på den første skikkelige bilen deres, N360 – en skikkelig lommebombe.

Og i direkte slekt med N-Box sto også S-660 der. En Kei-størrelse åpen toseter, direkte etterfølger av Beat, og svært attraktiv med sine litt skarpere kanter og prominente luftinntak.

Nå høres kanskje ikke en motor på 660 ccm og 63 hk så vanvittig festlig ut, men her snakker dere med en som har kjørt en japansk-spesifisert Copen i hundre år – jeg kan forsikre, oppskriften er genial.

At Honda (og Daihatsu) kan falle for fristelsen og forstørre motoren for enkelte eksportmarkeder (for Hondas del snakker vi da 1 liter og 127 hk), er litt trist, for da mister de mye av den ekstreme sjarmen som blant annet ligger i virkelig å måtte jobbe med girkassen, ellers drar ikke disse bilene snerken av grøten.

Men når du smeller den i riktig tannhjul, og har turboen skikkelig tent, da har du ikke større glede bak rattet i en Ferrari.

Kei-hemmeligheten ligger selvfølgelig i den lave vekten – langt på sydsiden av et tonn. Og det gir en følelse som er vanskelig å finne i dag.

Hondas innsats representerte det som er best ved Tokyo-utstillingen. Det som er litt hinsides.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside