Det er mulig jeg har noen hangups som jeg ikke burde ha som nøytral reporter, men når den nye Bugattien ikke kan by på annet enn en ny kullfiber-monocoque, et nydesignet adaptivt chassis og et eksosanlegg i titan, har jeg problemer med å holde interessen vedlike.

Selvfølgelig kan de også by på mengder av hester 1479 – 100 ganger det jeg har i Twizyen, men det er liksom litt vanskelig å få noe forhold til det.

Og massevis av toppfart – 420 km/t, elektronisk begrenset (nøyaktig 5 ganger det jeg har i Twizyen, elektronisk begrenset) – men selv ikke det får meg til å bli veldig tent.

Selvfølgelig blir jeg litt interessert når jeg får høre at de trenger 60.000 liter luft og 800 liter vann i minuttet for å hindre at motoren blir for varm når det går fort, men jeg klarer heller ikke å relatere til det. Hvorfor, liksom …?

Ekte helt
Det eneste jeg egentlig finner positivt (fordi jeg syns designen er ganske forutsigbar også) er navnet. Chiron er en helt, og jeg kjente godt papegøyen hans som ble overtatt av Paul Frere, motorjournalist og kappkjører, da Chiron døde.

Men der dukker det også opp en motforestilling: Hvorfor i all verden brukte de ikke Chiron-navnet med en gang, i stedet for en så ubetydelig fører som Veyron – som forresten gjorde seg mer bemerket i Maserati enn i Bugatti.

Nok av det. Men saken er jo ganske enkelt den at i den store Volkswagen-familien er det ganske mange som ikke helt ser poenget med denne type irrelevant maktdemonstrasjon, spesielt i en periode hvor konsernet har andre ting å tenke på, også.

For sent
Så det var en periode her i høst det var snakk om å glemme alt Bugatti. Slott og manufaktur og den nye modellen. Men så var det noen som sa at den har allerede kostet så mye i utvikling at det vil være ren sløsing å droppe den.

Og det må være bakgrunnen for at det som virkelig gikk igjen i går, da den nye ble presentert for en meget liten gruppe fagforståeresegpåfolk, var argumentet i første rekke at «denne skal vi tjene penger på».

Chiron skal ikke bare gi et positivt bidrag til VW-Gruppens image, den skal også gi et positivt bidrag til gruppens resultater, sa Wolfgang Dürheimer, Bugatti-sjefen, ved avdukingen.

Det kan han trygt påstå, Bugatti er den eneste av VW-Gruppens merker som ikke avleverer eget regnskap.

Ren prestisje
Alle er vel egentlig klar over at da den opprinnelige Bugattien ble sparket i gang av den gang Styreformann og Direkte Nedadstigende Ferdinand Porsche-arving, Ferdinand Piëch, var ikke formålet å tjene penger, men å vise at man kunne beherske 1000 hester. I dag gjør jo ethvert lite dragsterverksted akkurat det.

Men analytikere har jo lenge påstått at Gruppen har tapt – anslagene varierer, men innpå – 5 millioner euro for hver av de 450 Veyronene som har vært solgt over ti år.

Dersom prisen på 2,4 millioner for den nye, ganges opp med de 500 Chiron som skal bygges, ender vi på 1,2 milliarder euro (pluss ekstrautstyr). La oss håpe han har rett, at det blir positiv bunnlinje, ikke bare en viss topplinje.

Feil fokus?
Men jeg vil tro at det er ganske mange VW-arbeidere på båndet som merker tilstramminger, og ganske mange VW-forhandlere som ser synkende verdi på anlegget sitt, som kunne tenke seg et litt annet fokus akkurat nå.

Og – ikke misforstå – jeg har ikke noe imot masse hester og mye moro. Det som irriterer meg mest er at disse tyskerne med alt sitt ingeniørbaserte gravalvor overhodet ikke greier å bygge opp noen myte.

Jeg vet ikke om et eneste hjerte som banker fortere når de hører navnet Bugatti nå. Men jeg vet om mange som skjelver bare de aner en Ferrari i nærheten.

Og når du tenker på utgangspunktet: blå, lettkjørte Bugattier, noen med de lekreste karosserier som fantes i Paris på 30-tallet – det er underlig at gode branding-folk ikke har greid å gjøre mer ut av det.

2,5 til 100 og 1600 Nm, fire nye turboer på den gamle 8-liters W16-motoren og fire uker på å bygge monocoquen – det er liksom ikke nok til å gjøre meg begeistret.

Surpump!

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside