Det startet med design-revolusjon – på personalsiden – i VW-gruppen. Med folk som ble skjøvet fra Audi til Italdesign, med Italdesign-eiere som sakte solgte ut, med VW-design sjef som åpenbart ikke styrte mer, men som i hvert fall ble president for Italdesign.

Samtidig ble designsjefen hos Lamborghini flyttet opp til Torino for å bli kreativ sjef for denne idé-vulkanen, og for å toppe det hele sendte de ned en bokholdertype fra MAN som skulle bli daglig leder – CEO.

Da sa altså Giugiaro selv takk for seg. Men har er jo fremdeles så mye designer og så mye piemonteser at han gikk rett inn i jobben som sjef for transportdesign på IAAD – en sterk designskole i Torino.

Og imens fortsatte de med sitt ute i Moncalieri, rett utenfor Torino.

Redesign
Det første vi fikk vite på pressekonferansen da de skulle presentere den nye bilen var at nå hadde de laget ny logo for både Italdesign og Giugiaro Design, de to firmaene som nå eies 100 % av VW-Gruppen.

Du kan visstnok fremdeles ane en G der, og det skal visstnok fremdeles være et klart signal om noe italiensk-aktig i logoen.

Så kom vi til bilen. Navnet var det første, GTZero heter den – Zero, selvfølgelig fordi den er elektrisk. Tre motorer nedi der, på til sammen 483 hk. Dermed er det jo klart at både GT-begrepet, vi snakker jo en rommelig reisebil med stasjonsvognpreg her, og Zero-betegnelsen er kurante.

Tvilsomme tradisjoner
MEN: det er vel ingen andre enn Zagato, med Alfa, som noensinne har fått lov til å bruke GTZ-betegnelsen – og det er jo sånn navnet ser ut her. Det blir fremhevet at denne bilen er designet med Italdesign- og italienske tradisjoner i bakhodet. 

Men jeg er bombesikker på at Giugiaro selv aldri ville ha tillatt dette navnet. Han har respekt for sine kolleger og kollegenes tradisjoner.

Nå er jo ikke det tekniske så viktig her, det er sikkert et skikkelig bidrag fra noen i Gruppen i denne plattformen der alle hjulene ikke bare driver, men også styrer, og der vi har momentfordeling og traksjonskontroll hentet fra øverste hylle.

Det som er mer interessant er selvfølgelig designen.  

Utskiftbart
Og la meg si det sånn at dersom du ikke liker det du ser, så gjør ikke det noen.

Karosseriet sitter på en modul plattform formet som en kullfiber monocoque som har plass til batteriene og der festene for hjelperammen foran og bak er montert. Og hvor det også er muligheter for et hybridanlegg.

Det er med andre ord veldig enkelt å sette på et annet karosseri her.

Akkurat denne er en reisebil, nesten en stasjonsvogn, med plass for tre store og en liten – pluss en del bagasje.

På innsiden er det som ventet, ikke en knott, glatte metall- og glassaktige overflater, med nok skinn til å ha avkuet en større bondegård.

For glatt
Jeg tror vel egentlig ikke jeg liker den. For glatt tenkte jeg med en gang, men så kom jeg på hva det var: Ikke bare har de rappa navnet. De har hjælpemeg også rappet hekken fra den bilen Frua forsøkte å selge til Volvo som P 1800 ES.

Se selv, du finner bildet av Frua-bilen sammen med bildene av den nye.

Jeg er ikke veldig imponert, men jeg skal spørre studentene hans om Giugiaro selv hadde noen kommentar.

For ordens skyld: 492 x 127 x 197 cm. Og akselavstand på 288 cm. Med alle batterier fullt ladet veier den 1980 kg og har dekk som forventet, foran: 295/25 R22 og bak: 315/25 R23, Pirelli P Zero Nero.

250 km/t sier de takket være en motor til hvert forhjul og en motor bak på til sammen 360 kW (2 x 110 kW og 1 x 140 kW). Rekkevidde er 500 km, og ladetid, 80 %, er 30 minutter.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside