Egentlig kunne jeg startet denne historien med at vi startet det bladet som heter Yrkesbil. På den tiden trengte jeg litt hjelp, for på tross av at vi kjørte så søle og tømmerstokker skvatt, var vi ikke akkurat formelt i stand til å kjøre de bilene vi skulle skrive om.

Det ordnet seg etter hvert, takket være et intensivkurs i Drammen, med internat, men underveis trengte vi hjelp.

Hummer og kanari
Han vi i første rekke fikk hjelp fra var en hyggelig fyr som etterhånden også satte opp en butikk med – av alle ting – hytteutstyr.

Denne butikken ble etterhånden kjøpt opp, og etter en del år solgt igjen, av han som akkurat i det øyeblikket jeg skal skrive om, overlot hele samlingen til gode venner for å ta seg en uke i Syden.

Svært forståelig, for det var både kaldt og – som dere sikkert ser av bildene – mørkt da vi besøkte den gamle bensinstasjonen på Ådalsbruk.

Bortgjemt
Umulig å finne forresten, med mindre du vet eller finner noen du kan spørre, for veimyndighetene lar ikke hvem som helst sette opp skilter om hva som helst langs veikanten.

Underlig – for her har vi en virkelig attraksjon i et område der det ikke er SÅ mange attraksjoner.

Men vi fant frem, og det bør du også gjøre.

Og da kommer du til en nydelig oppusset gammel BP-stasjon. Går du rundt den begynner det å ane deg at noe er på gang. En litt sliten NSU Prinz står inneklemt bak en enda eldre pumpe, og ut av en port stikker snuten på en Simca 8.

Tidsreise
Dersom døra inn til stasjonen er åpen kommer du først inn på et kontor som gjør at du føler deg i 1970, og så inn på verkstedet. Da er du sikker på at du er i 1960, og at noen fikser opp noen eldre, men femdelers svært brukbare biler.

En Kaiser som begynner å dra på årene og en Topolino som drar på enda flere år – men begge eminent brukbare på begynnelsen av 60-tallet.

Men i dag er de klenodier, og det er alt du finner inne i hovedanlegget også.

Kjærlighet
Velkomsten setter stemningen. Ikke noe kredittkort for inngangsbilletten nei, men det skal ikke mange vekslepengene til for å få en kaffe og en vaffel i det helt korrekte respatex & rørstol-kafeteria interiøret du først entrer.

Ta en titt opp på de håndheklede (er det hekling, det er ikke nupereller?) gardinkappene med bilmotiv, og du skjønner at her er det kjærlighet.

Samlingen er akkurat like avslappet. Her finner du ikke en eneste bil som kunne vunnet en eneste Concours d’Elegance, men du finner bråtavis av veldig brukbare, slik de skal være, gamle biler, og noen som kanskje er litt triste, men som det absolutt er håp for.

To hjul
Og oppe i annen etasje finner du et par hundre motorsykler («over åtti» sier de som påstår de vet, men det må da være mange flere), også i alle størrelser, i en rekke forskjellige tilstander, og fra en rekke forskjellige produsenter. 

Alle er interessante, men noen er selvfølgelig mer interessante enn andre. En norskbygget el-mc, eller de forskjellige monter-rett-på-sykkærn motorene, for eksempel. Og plutselig dukker det opp en strålende NSU banesykkel, midt blant alle låvefunnene av det som en gang var våre mest vanlige mopeder.

Sa jeg NSU? Det er ikke å komme forbi at hovedtema er NSU. To-hjuls NSU’er, Prinzer, SportPrinzer og Wankel-RO80 så langt øyet kan se. Og ganske meget mer i tillegg.

Hvorfor aner jeg ikke, jeg har ikke spurt, men det skal jeg gjøre neste gang.

Lidenskapelig
Det er imidlertid ingen tvil om at Bjørn Monsbakken er en lidenskapelig samler. Bare radiohyllene hans inneholder flere radioer enn hele slekta di, til sammen, noensinne har eid.

Og han går ikke av veien for å samle på, og vise frem, et helt tannlegekontor eller en hel urmakerforretning i tillegg.

I mer enn 30 år har han samlet og lagret og skrudd og pusset. (Hør et NRK-intervju med ham her).

Til sist måtte han gi opp, så han solgte hus og hytte og kjøpte nedlagt stasjon, årgang 1949, og tomt på Ådalsbruk. Seks millioner kroner og all tilgjengelig tid har han brukt på å få dette i gang. Helt åpenbart også med god hjelp av gode venner og naboer.

Og der står det nå: Ådalsbruk Motormuseum.  En samling som helt sikkert er i stadig endring (da jeg var der var det flere av bilene som var til salgs, og mange biler som sto på et lager og ventet på å slippe inn).

Flere attraksjoner
Du finner de praktiske informasjonene på www.bmuseum.no, men husk når du har bestemt deg for en tur, at det er andre morsomme ting i nærheten også.

Først og fremst Jernbanemuseet i Hamar (en dag skal jeg med støtte i en ny bok fortelle deg hvor mange biler som har gått på norske jernbaneskinner!) og Norsk Motorhistorisk Museum på Stange.

Men på Ådalsbruk finner du også den gamle papirfabrikken som det er gjort museum av nå, Klevfoss Industrimuseum (du finner Klevfoss litt ned på siden) og så har du selvfølgelig Løten Brænderi rett rundt hjørnet.

Det burde kunne bli en bra dag dette.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside