Sist jeg reiste nordover fra Sassnitz trodde jeg at jeg skulle ende i fengsel. 

Vi er i midten av 80-tallet, Øst-Tyskland utmerker seg fremdeles ikke med noe særlig sjarmerende trafikkpoliti. Men jeg trodde jeg var klar, siden jeg hadde klart å unngå alle fellene langs motorvei-korridoren fra Berlin og oppover.

Feil.

Det viste seg at de hadde klokket meg ut av Berlin, og inn på Rügen, eller der motorveien stoppet. Så ved pass- og billettkontrollen til fergen, fikk jeg beskjed om at jeg hadde hatt et snitt langt over tillatt.

Jeg ville bli holdt tilbake en del timer, fikk en fartsbot og mistet en ferge så jeg måtte kjøpe en ny billett.

Problemet var bare et visum som gikk ut ved midnatt, og den neste fergen gikk først langt utpå natta. Også øst-tyske funksjonærer lot seg rundsnakke ved hjelp av en seddel eller to som ikke var erklært i visum-dokumentene, så det ordnet seg, men på hekta.

Langdrygt
La det også være sagt, at jeg tror det kommer til å ta 30 år før jeg tar den forbindelsen igjen.

Ombordsjekkingen er primitiv, du må møte minst en time før. Fergen er primitiv og har servering som bare er åpent et par av de mer enn fire timene turen tar. Det tar tid før du kommer av, for tro ikke at dette er en rett-igjennom bilferge.

Og når du endelig er kommet til Trelleborg, tar det minst tre kvarter før du er i Helsingborg – det vil si kjente kanter igjen.

For alternativet hadde vært å bruke tre ekstra timer, eller no’ sånt, og dra opp til Puttgarten, kjøre rett om bord på flere-ganger-i-timen, rett-igjennom-fergen til Rødby med et godt måltid som varer akkurat de tre kvarterene turen tar, fise opp gjennom Danmark til Helsingør, og så en kaffe og et wienerbrød, før vi er på ruta igjen.

Hadde jeg valgt den, hadde jeg spart noen timer, noen hundre kroner og hatt det mye bedre.

Jeg mener – hvem velger bølger når man kan ha asfalt? 

Men en oppside var det. 

Fornøyelse
På vei oppover Rügen, som er en ganske utrolig stor øy, passerte vi først et av de virkelig store Østersjø badestedene (Du tror dem ikke før du har vært der - snakk om Keiserlig prakt). I Binz.

Så oppdaget jeg et enormt KdF anlegg like ved en liten by som het Prora.

KdF?

Kraft durch Freude – det var også navnet på Bobla før krigen, KdF-Wagen.

KdF var nazistenes organisasjon som skulle organisere borgernes Ferie- og Fritidsinnsatser. Et kjempeanlegg, som fremdeles ligger der og sikkert ble benyttet til det samme formålet av etterkrigs-kommunistene, skulle sikre noen tyskere KdF der i varme sommermåneder.

Og for det tredje så jeg et skilt til et Eisenbahn & Tehnik Museum – også ved Prora.

Det startet bra – man måtte gjennom en gammel Berlin-trikk for å få kjøpt billett.

Og vel innenfor dørene var det åpenbart at jeg igjen ville få dårlig tid til fergen – selv om sjansene for å bli holdt igjen av politiet var mindre denne gangen.

Stinn brakke
Tog og tunge biler som hadde vært brukt i anti-brann-arbeid dominerte i starten. Så dukket det opp noen andre, sivile, lastebiler – og så hadde vi et kjempegulv med biler.

Øst-tyske selvfølgelig, men også vest-europeiske og innslag av før- og etterkrigs amerikanere. For ikke å snakke om russerne. 

En gammel Volga, eller en ZIS eller ZIM er greit nok – jeg er faktisk veldig glad i slike biler – de var nærmere vårt norske gatebilde enn bruktimporterte, slitne Triumpher fra California.

Men den som virkelig tok kaka var en Volga 3111 fra 2001. På den tiden ble de bygd hos GAZ i Gorki, og man var på ivrig jakt etter nye modeller som kunne konkurrere med de importerte.

Denne modellen var en av dem. Den ble sågar forsøkt eksportert til Europa under slagordet «En Jaguar til Golf-pris». Ingen forhandlere bet på, og fra 2000 til 2002 ble det ikke fremstilt flere enn 415 slike.

2,5-liters motor, 136 hk, 4,9 meter lang. Og akkurat denne bilen kom kjørende fra Russland i 2008 og ble etterlatt i Tyskland, der museet «vårt» er pleiehjem for den.

Nytt liv
La det også være nevnt at i 2010 trillet den siste personbilen av båndet i Gorki, en Volga Silber – utviklet sammen med Chrysler, men fra 2012 har GAZ igjen bygget biler. Yeti og Jetta, på oppdrag fra VW.

Du finner for eksempel en liten, men spennende del av Volvo-historien der også. DDR trengte prestisjebiler for toppene sine, men kunne selvfølgelig ikke går til naboen eller noen andre NATO-land. 

Løsningen ble den lange 264 som ble spesialbygget for kommunist-koryfeene hos Bertone. Jeg tror ikke Volvo-museet i Gøteborg har noe tilsvarende eksemplar.

10.000 kvadratmeter er ganske mye når fergen skal gå snart, og spesielt når jeg ennå ikke har fått sett på de virkelig store lokomotivene.

Vi får nøye oss med disse bildene, så får jeg heller stikke innom en annen gang igjen.

Men ferga til eller fra Sassnitz kommer jeg ikke til å besøke igjen.

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside