Inne i Amcar-hall B blir det bråstopp. Først skjønte jeg ikke hva det var – en slags dragster? Men det var et eller annet med den nederste delen av bilen. Og så så jeg selve karosseriet som lå pent plassert i bakgrunnen.

Mine damer og herrer – her har vi Norges første Bellytank Lakester. Det vil si jeg, har sett en før. Riktig tank, men resten var Ola-bil. Aksler, en slags styring, og null motor.

Men Jan Kåre Tørresdal mener alvor. Han har forresten ment alvor lenge: «Jeg har vel 8 – 9 biler bak meg. En var den gamle politibilen i Haugesund, som jeg bygde opp igjen. Så tro mot originalen at jeg til og med fikk offentlighetens tillatelse på å bruke politidekalen på bilen. Det hele basert på en Ford F 100 fra 1955, skikkelig sliten.

«Men da jeg hadde fått den virkelig ferdig kom politikammeret tilbake med et bud jeg egentlig ikke kunne si nei til, så nå er den hjemme der den egentlig startet».

Men den han har bygget nå har egentlig ikke startet som noe som helst, bortsett fra en stolt tradisjon – dels fra fersk etterkrigstid og dels fra noe som ligger 100 år tilbake.

Den ferskeste delen av tradisjonen stammer fra Bonneville, de enorme saltslettene i Utah. De har alltid vært vertskap for racing-uker, der rekorder i de merkeligste klasser har blitt slått hvert eneste år siden 1914.

Men den spesielle post WW2-tradisjoen jeg tenker på er Lakester’ne. Raske, primitive, rekordsettere, beregnet for de store slettene og bygget på basis av de store militærflyenes drop-tanker.

Bilen til Tørresdal er bygget etter den klassiske oppskriften. Droptank, chassis-tendenser fra 30- og 40-tallet, men en motor som gjerne vil leke. I dette tilfelle, en smallblock Chevrolet på et sted midt mellom 500 og 600 hester.  

Uansett hva han kommer hjem med, vil han i hvert fall ha satt norsk rekord for denne type biler.

Den skal til USA på forsommeren neste år – transporten er sponset av Amcar-klubben. (Der er det ikke bare entusiasme, der er det solidaritet også).

«Så først blir det kjøring for å sikre lisensen på El Mirage (i California). Så blir det tilbake igjen til høsten for å gjøre Bonneville». 

Sa jeg at Amcar-klubben er entusiastisk og solidarisk? Den legger vekt på fellesskapet også. En av høsten klubbturer i august tar med seg blant annet Woodward, men høydepunktet blir nok å applaudere Tørresdal og «The Flying Norwegian».

For som du ser av bildene legger ikke bilbyggeren skjul på hvor han kommer fra. Og etter kollega Tor Ivar Vollas (og andres) spennende Norsk Motor Veteran-føljetong over flere år om verdalingen Sigurd Haugdal som virkelig satte spor etter seg i tidlig amerikansk bilsporthistorie, har Tørresdal valgt å bruke samme navn som denne historiske helten.

Som forresten satte fartsrekord på Daytona i 1922.

Da var farten 289 km/t. Jeg regner med at vår nye Flying Norwegian bedrer den – han har allerede smakt på 250 – uten karosseri – på flystripen på Stord.

Og etter Bonneville kan det ble Pendine i England og Fanø i Danmark. Det begynner å bli mange muligheter for å demonstrere klassiske oppskrifter som denne.  Og så utrolig bra at det endelig er en med norske farger i dette fargesprakende fellesskapet også.

Men – som sagt – jeg tror jeg har sett alt på Oslo Motor Show nå. Veldig mye veldig bra, men for meg var det denne som tok prisen.

BilNorge.no er til stede på Oslo Motor Show, og alle våre saker herfra finner du her!

Printervennlig versjon

Tips en venn

Del på facebook

Del på Twitter

Tilbake til forside